KOHIB «Today’s Tales of Tomorrow» (Beatservice Records)

Tromsø-artist Kohib AKA Øyvind Sjøvoll burde vel neppe trenge noen omfattende introduksjon lenger, i hvert fall ikke i hjembyen. Mange kjenner han kanskje likevel best som medlem av bandene F.A.C.E og High Heeled Giants, og han har også figurert aktivt som DJ i byen i minst et par tiår.

Som soloartist albumdebuterte Kohib med «Make Fire» i 2010, og tok seg deretter en 10 år lang pause før han slapp «In Mountains» i 2020. I disse dager er han aktuell med fortsettelsen «Today’s Tales of Tomorrow». Selv om dette på sett og vis er Sjøvolls soloprosjekt, har han – som på forrige album – fått god hjelp fra vokalistene Lydia Waits (White Ascot) og Helle Larsen (Jadudah, High Heeled Giants), som synger på henholdsvis fire og fem av albumets ti spor.

KOHIB «Today’s Tales of Tomorrow» (Beatservice Records)

Minimalisme og sparsommelighet er stikkordene her, og selv om den lavmælte tilnærmingen stort sett funker utmerket, savner man innimellom litt mer av den kreative lekenheten man stort sett er vant til fra den kanten. Det er sjelden jeg føler at en produksjon er underdrevet, men her blir man nesten fristet til å si at Kohib tidvis er litt gnien på det berømte kruttet – i hvert fall til å begynne med.

Albumets to første spor, «Golden Skies» og «It’s Never Late in Neon Signs», kan eksempelvis begge beskrives som vokaldrevet og lettfordøyelig elektropop med en liten dæsj forsiktig Röyksopp-estetikk. Absolutt grei skuring, altså – men langt ifra det beste «Today’s Tales of Tomorrow» har å by på, både når det kommer til låtmateriale og originalitet.

Det er ikke før på låtene «Fake Fur» og «Hold That Thought» at det virkelig begynner å ta form, og på «Sandcastles» dukker de første ordentlig interessante valgene opp, med tydelige nikk til 80-tallets glatteste flinkishjørner av den amerikanske vestkysten – i en tid hvor fretless-basser kunne høres helt naturlig hjemme i lydbildet på enhver poplåt.

Tittelsporet – som for øvrig er albumets eneste låt uten gjestevokalist – er også noe helt for seg selv. Her snakker vi disco av seigeste og sløyeste variant, og et friskt og lekent avbrekk fra skivas ellers mer pop-tunge øyeblikk.

Det er imidlertid ikke før det hele begynner å rundes av, at det virkelige gullet ligger. «Rhythm Cast a Spell on Me» er blant annet en aldeles nydelig og dunkel, liten sak. Symbiosen mellom fiffig, oppfinnsom produksjon og solid vokalarbeid sitter nær sagt perfekt, med en lekenhet som gir vage assosiasjoner til låter som eksempelvis «Valley of the Sausages» av Mr. Scruff.

Den påfølgende låta, «Not Supposed to Be Me», fortsetter på mye av det samme sporet, og har en nesten litt Thom Yorke-aktig, esoterisk kvalitet over seg. Det er akkurat her – når Kohib rører nederst i heksegryta – at ting virkelig låter mest interessant – og med Lydia Waits’ smakfulle vokalbidrag som naturlig midtpunkt, sitter det meste som et nakkeskudd.

Den litt mer lettbeinte avslutteren «Let’s Stay Right Here» er også en strålende låt, men klarer ikke helt å toppe de to foregående perlene på en fullstendig tilfredsstillende måte – her er det heller akutt mersmak som gjelder. Albumets beskjedne 34 minutters spilletid føles også litt i korteste laget, spesielt når alle høydepunktene ikke kommer som perler på ei snor, før helt på slutten. Her kunne det definitivt blitt rom for mye mer.

Alt i alt er «Today’s Tales of Tomorrow» absolutt en fornøyelig og behagelig lytteopplevelse, men til tider også briljant. Forhåpentlig får vi mer av det siste neste gang.