DARLING WEST «Cosmos» (Jansen Records)
Mari og Tor Egil Kreken fortsetter utbyggingen av Darling West-bruket på deres femte studioalbum. Denne gang har bandmedlemmene Thomas Gallatin og Christer Slaaen blitt invitert helt inn i den indre sirkel. I denne bobla har kvartetten valgt fikse alt av låtsnekring og produksjon på egen hånd.
Darling West er i den eksklusive klubben norske artister som både har kred hos kritikerne, og folkelig appell nok til å nå Lindmo-publikumet. Det er en god stund siden (den nå utvidede) duoen gjennomgikk transformasjonen fra knirkende folk til grandios pop.
På sitt ferske album tar de de steget helt opp i pophimmelen, eller «Cosmos» om du vil. Resultatet er i alle fall musikk med en herlig letthet.
Jeg hyller ambisjonen om å være mer enn nok et «nordicana»-band. Darling West besitter en skam- og fryktløshet typisk for flere generasjoner av svenske artister. Der norske band ofte står med lua i hånda, redde for å forlate det trygge og trauste, er ekteparet Kreken tapre nok til å legge på svøm mot nytt land.
Det har da også betalt seg, i form av anerkjennelse og karrieremessig fotfeste i selveste Junaiten. Darling Wests langvarige Youtube-genistrek «Family Sessions», pluss faktumet at de er et glimrende liveband, har selvsagt hjulpet godt på, i så måte.
Darling West fremstår som typene som var flinke i samtlige skolefag. Det er et forbløffende bredt spekter av forskjellige talenter som bobler opp til overflata gjennom disse 10 låtene. Rike arrangementer gjør at bandet har flere jokere å riste ut av ermet, i løpet av én og samme låt.
Musikken kan ikke kalles verken retro eller moderne. Den har et tidløst uttrykk. Dette låter like mye Taylor Swift som Fleetwood Mac, og Mari Sandvær Kreken har stemmeprakt nok til å tåle slike sammenlikninger.
Det viktigste er og blir allikevel innholdet, altså låtene. Og her har faktisk Darling West levert sterkere på tidligere album.
Tittelsporet skaper dog en luftig og lekker inngang til albumet, og i «Echoes» rundes plata av med en nattasang som gjør en varm i kroppen, og koster skånsomt alle bekymringer ut av hodet. Mellom disse briljante bokendene blir det allikevel en del luft mellom de magiske momentene.
Det er en del flotte øyeblikk her, men selv etter flere gjenhør er det mye musikk som ikke finner feste i hodet. Har fokuset på fiffige arrangementer gått på bekostning av komposisjonene? Selv om instrumenteringen er gjennomgående lekkert utført, forsvinner grunnmelodien flere steder i de ambisiøse arrangementene.
«Light Ahead», der Delta Spirit-sjef Matthew Logan Vasquez bidrar, starter som en skikkelig godlåt før det Grand Prix-aktige refrenget kommer trampende rett gjennom melodisalaten.
Låten som skiller seg mest ut, i positiv forstand, er «Wild Dreams». Her belønner bandets nevnte fryktløshet seg, da de tramper ut prima blues som snytt ut av ørkenen i Nordvest-Afrika.
Etter noen runder i «Cosmos» har jeg følelse av at Darling West er et band burde agere mer på instinkt, og ikke pynte for mye på sannheten. Hver gang de prøver noe nytt virker bandet til å lykkes, og jeg elsker uforutsigbarheten i musikken deres. Utfordringen ligger i å ikke bli for smart for sitt eget beste.