I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.
Denne uka døde gitarhelten Gary Rossington, det siste originalmedlemmet i Lynyrd Skynyrd. Bandet som endret og forbedret rocken for 50 år siden er, på alle måter, legendariske.
Men i norsk kontekst anno 2023 finner man ikke et band fjernere fra den kulturelle «dagsorden», enn denne hårete, bredbeinte banden.
Lynyrd Skynyrd er det ultimate rynke-på-nesen-bandet for mange, og selv om denne musikken er cirka like hip som hockeysveis, rullings og brun saus nekter låtene deres å dø eller knebles av «sensitivitetslyttere». I dag spisser vi derfor ørene i retning en ufattelig bra albumtrippel som endret kartet, og satte en ny standard, innen rocken.
Lytt til samtlige tre album i bunnen av artikkelen.
Både musikken og fenomenet rock ble som kjent født i de amerikanske sørstatene på 50-tallet, men maktsenteret forflyttet seg ganske raskt bort fra sumpene, plantasjelandet og elvebreddene i sør. I 1973 var det yankeene i nord, og ikke minst et kobbel av spinkle bleikfiser fra England som dominerte.
I hjembyen Jacksonville, Florida var våre venner i Lynyrd Skynyrd – både geografisk og kulturelt – så langt unna platebransjen at de like gjerne kunne vært romvesener med en litt artig dialekt.
På snaut 20 år hadde selvfølgelig rocken utviklet seg. På den ene siden hadde man svulstige rockoperaer, og flinkisband som narkobablet om verdensrommet og alternative virkeligheter. I den andre ytterkanten var glamrocken, og det mange i dag kaller proto-punk, et stort hår i suppa for alle som ville gjøre rocken mer stueren og «voksen».
Lynyrd Skynyrd passet ikke inn noe sted i dette bildet. Grupper som The Allmann Brothers Band, Black Oak Arkansas og ZZ Top hadde riktig nok dratt litt oppmerksomhet sørover, men ingen av disse hadde like mye krutt i muskedunderen som bandet ledet av den løse kanonen Ronnie Van Zant.
Både musikken og medlemmene til Lynyrd Skynyrd var hardere i kantene. De var rebellene som i flere av låtene sine definerte snobbete pingler nordfra som fiender. Ikke rart at den rufsete gjengen snart ble trynene folk forbandt med den nokså løse sjangerbeskrivelsen southern rock. Gjengen fra Jacksonville befant seg tross alt nært rockens urkilder, og gutta var tørste. Medlemmene vokste opp med blues, country, folk, gospel og boogie woogie – alle tydelige elementer i bandets DNA.
Lynyrd Skynyrd ble bandet som tok rocken ned på jorda igjen, og tilsatte nødvendige mengder svette, sirup og groove.
Etter mange år med konserter i alle buler som turte å slippe dem inn, oppdaget den smått geniale musikalske multitaskeren Al Kooper bandet. I tillegg til å innta rollen som produsent og studiomusiker signerte den gode Al Lynyrd Skynyrd til sitt lille Sounds of the South-plateselskap, hvis utgivelser ble distribuert av giganten MCA.
Debutalbumet «(Pronounced 'Lĕh-'nérd 'Skin-'nérd)» (1973) spredte seg som en tornado, og ble en millionselgende suksess.
Debuten er på alle måter et stort album, fylt av mektig musikk. Bandet var på ingen måte minimalister, og Lynyrd Skynyrd var mer av et orkester enn kvartettene og kvintettene som dominerte hitlistene i 1973.
At tidligere Strawberry Alarm Clock-gitarist Ed King måtte hasteinnkalles som session-bassist, ble et skikkelig lykketreff. Da King snart plukket opp sitt egentlige instrument ble han, Gary Rossington og Allen Collins en helt drøy gitartrio.
Den vedvarende gitarorgien endte aldri med smør på flesk, men skapte så mange lag med snacks i lydbildet at det grenser til perverst. Ed King bidro som låtskriver på mange av bandets kommende evergreens, og samspillet med kollegene som trakterte Les Paul og Firebird ble gjennom de kommende skivene er helt unikt.
Lynyrd Skynyrd hadde også et trumfkort i form av Billy Powell. Krølltoppen var en skikkelig rabagast bak orgelet, men enda viktigere: Han ga pianoet en skikkelig rock-renessanse.
Bandets klareste signatur var det naturlig nok sanger og ubestridt sjef Ronnie Van Zant som sto for. Ronnie var en tøffing, og ikke redd for å vise det. Samtidig var ikke den lille lysluggen redd for å legge hjertet på bordet, og blottlegge smerte, frykt, savn – alt stoffet gode ballader er laget av.
Var det noen som sa «ballader»? Der har nemlig debutalbumet noen drøye bløtkaker å by på. «Tuesday’s Gone» treffer midt i nerven der glede og sentimentalitet møtes, og produsent Al Kooper får virkelig lekt seg med sine mest pompøse verktøy.
«Simple Man» er selve prototypen på en powerballade, og denne ofte ufortjent utskjelte kunstformen har vel egentlig ikke blitt gjort bedre siden. «Freebird» har, som «Stairway to Heaven», blitt tullet med av mange, men det er jo en nydelig melodi der man må være temmelig kørka for å ikke anerkjenne Gary Rossingtons ikoniske slide-spill.
Om «Freebird» er signaturlåten, skulle åpningssporet på Lynyrd Skynyrds andre album «Second Helping» (1974) bli bandets største hit.
Med Muhammad Ali som forbilde gjennom tenårene, var aldri Ronnie Van Zant redd for verken verbale eller fysiske basketak. I «Sweet Home Alabama» gikk han rett i strupen på Neil Young. Bandet følte nemlig at kanadieren, med sine låter «Southern Man» og «Alabama», generaliserte alle sørstatsfolk som rasistiske tullinger på grunn av handlinger utført av foreldregenerasjonen(e).
Etter å ha fått blåst ut litt agg endte Ronnie og Neil opp som venner, men «Sweet Home Alabama» har blitt tolket i verste mening av mange. Akkurat som at Springsteens «Born in the USA» ofte misbrukes av patriotiske analfabeter, har «Sweet Home Alabama» gjennom generasjoner blitt adoptert av hillbilly-tullinger med et snevert syn på det aller meste.
Men det finnes flere vel så sterke låter på «Second Helping». Lynyrd Skynyrd viste seg igjen som powerballadens konger med «I Need You». Her hører vi Van Zant i hans virkelige southern drawl-ess, der vokalisten strekker vokalene i ordene heeeeelt ut. Gitaristene sliter for én gangs skyld med å få lånt rampelyset lenge nok til å få vrengt ut en liten solo i flekkene.
Inntrykket av at all sørstatsrock er treig og sidrumpa får seg flere kraftige justeringer i løpet av albumet. Det lukter svidd av sålene under bandets boots i både «Swamp Music» og «Call Me the Breeze». Rifforgien «Workin’ for MCA» har et herlig turbo-groove vi altfor sjeldent hører i rocken.
Tredjeskiva «Nuthin’ Fancy» (1975) hadde ingen hitlåter, men fremstår i ettertid som Lynyrd Skynyrds aller sterkeste album.
Det hele innledes med et smell, gjennom den uhyre sterke «Saturday Night Special». Herre Jesus, Maria og Josef: For. Et. Riff. Det gjelder ikke å eksponere barna for tidlig for denne låten, da de kan ende opp som kjønnsmodne allerede før det første refrenget dundrer ut av høyttalerne.
Teksten er en brutal virkelighetsbeskrivelse om konsekvensene av våpenvold. Siden erkekonservative, «trigger happy» gubber av begge kjønn opplever en ny vår i amerikansk politikk for øyeblikket, fremstår det som hylende ironisk at bandet mange forbinder med «rednecks» for snaut 50 år siden faktisk oppfordret til å kaste alt av håndvåpen rett på havet.
Apropos gitarriff er det umulig å hoppe bukk over kåtskap-og-glede-hymnen «On the Hunt». Her snakker vi lyden av rock på sitt slemmeste og beste. Bluesballaden «Cheatin’ Woman» er Lynyrd Skynyrd på bandets aller mørkeste, mens den lette, halvakustiske «Am I Losin’» viser en mild side av Ronnie Van Zant.
På midten av 70-tallet var begrepet southern rock vel etablert. Denne albumtroikaen utgjør tre av sjangerens hjørnesteiner, og det er fristende å påstå at sørstatsrocken aldri senere har fostret noen sterkere skiver enn «Pronounced 'Lĕh-'nérd 'Skin-'nérd», «Second Helping» og Nuthin’ Fancy».
To år og to gode album senere ble den originale utgaven av Lynyrd Skynyrd bokstavelig talt gravlagt, som følge av en horribel ulykke med flyet bandet chartret for å komme seg fra én konsert til en annen.
Ronnie Van Zant var en av seks omkomne, og selv om noen av bandets gjenlevende medlemmer inntil nylig turnerte under navnet Lynyrd Skynyrd, laget de aldri musikk nært samme nivå som på 70-tallet.
Nå som alle originalmedlemmer er borte, og Skynyrd «has left the building» for godt, er det fint å kunne konstatere at deres klassiske album holder seg svært godt.