LEAGUS + NORDNORSK JAZZENSEMBLE «Flora Eallin» (Is It Jazz? Records)
Vilt, vakkert og lekent
Samtidsmusikk, jazz, vriompeis-blues – kall det hva du vil.
Leagus utfordrer konvensjonelle melodiske mønstre, med uforutsigbare arrangementer og utradisjonelle verktøy i bruk.
Tromsø-duoen unngår allikevel å gjøre seg kostbare. Musikken har en naturlig flyt, og iboende frihetsfølelse. Musikerne leker seg. Kombinasjonen av barnlig nysgjerrighet og mesterlig håndverk gjør flere melodier til friske, fargerike smakseksplosjoner.
Leagus’ tredje album i rekken er ikke noen minimalistisk affære. «Flora Eallin» er et sammenhengende verk, med et svært jordnært, men samtidig åpent, kunstnerisk konsept. Lytteren kan dra fingrene sine gjennom jorda – eller «lukte på blomstene», om du vil – og gjøre sine egne refleksjoner underveis.
Pianist Herborg Rundberg og gitarist Kristian Svalestad Olstad blottlegger luftige ambisjoner, i sine ønsker om å tonesette elementene. Men de lykkes. Det låter faktisk som sildrende vann. Vi kjenner faktisk den milde brisen stryke oss over kinnet.
Alt er allikevel ikke fint og koselig, i den timelange ferden gjennom «Flora Eallin». «Pripyat» er et musikalsk bilde på menneskets destruktive kraft, og hensynsløse (mis)bruk av jorda vi alle er avhengige av. I «Sol» får vi smake på både savn og tvil.
Duoen får mye drahjelp fra et kobbel av medspillere som åpenbart skjønner greia som skal formidles. Rundberg og Olstad har håndplukket disse fra øverste hylle i det nordnorske musikkontoret, og der Leagus’ to første album i stor grad var «samtaler» mellom gitaren og pianoet, med en del instrumentelt krydder som supplement, hører vi at «Flora Eallin» er komponert med orkesterets mange stemmer surrende i bakhodet.
De øvrige åtte musikerne, under navnet Nordnorsk Jazzensemble (som har skiftende besetning), spiller sine roller godt. Blåserne fyller komposisjonene med liv – både når de jobber som varsomt komp til pianotonene, og gjennom et knippe ville soloer.
For oss som er mer enn middels opptatt av rytme og perkusjon, er det mye å kose seg med her. Vi overraskes stadig av, bokstavelig talt, nye takter. Perkusjonen er løvet som rasler i vinden, smeltevannet som drypper ned på bakken, og stormen som herjer med trærne. Det spilles slagverk med både inne- og utestemme.
Apropos stemmer, bidrar Elina Waage Mikalsen og Frode Larsen med sine fysiske instrumenter. Sangerne fra henholdsvis Tromsø og Sørreisa gir låtene ekstra emosjonell dybde. Ordene, fremført på dialekt og nordsamisk, gir et ekstra lite trykk på nerveknutene Rundberg, Olstad og kompani masserer.
Plata rundes av med en mytologisk touch, da «Hyperion» setter sine kjempekrefter i full sving. Å takke av med høydepunktet blir aldri feil.
Denne musikken har vært fremført på scenen tidligere, med et svært aktivt lys-, og bildeshow som en viktig komponent. «Flora Eallin» fungerer også godt i albumformat, uten visuelle hjelpemidler. Dette er en tilfredsstillende lytteopplevelse, der pulsen går raskt opp og ned. Lytteren holdes på tærne gjennom svært varierte komposisjoner.
Vi utfordres samtidig til å legge øret ned mot bakken, og lytte til jorda vi skal leve av, på og sammen med.
Musikere:
Kristian Svalestad Olstad - gitar
Herborg Rundberg - piano
Christer Jørgensen og Arnfinn Bergrabb - trommer
Marianne Halmrast - bass
Ola Asdahl Rokkones - tenor- og barytonsaksofon
Sondre A. Kleven - tenorsaksofon
Fred Glesnes - tenorsaksofon
Frode Larsen og Elina Waage Mikalsen - sang