For produksjonen hans savner sidestykke. Detaljrikdommen i «Late Registration», de nesten selvdestruktivt sjansende «808´s & Heartbreak» og «Yeezus», den strengt regisserte «My Twisted Dark Fantasy».

Litt av en grunnmur. Eller et korthus. Kanye West hadde relansert seg selv via en usmakelig og outrert rekke pressestunt, og i stormannsgalskapens navn brautende annonsert fem album på like mange uker.

Bare to med han som artist (et av dem som en del av en duo), resten med han i produsentstolen.

Å kalle det ambisiøst blir som å kalle Morrissey for litt småpretensiøs, selv om han kjapt kom med tilleggsopplysningen at hvert album bare skulle inneholde sju spor. Problemet var jo bare at mesteparten av musikken ennå ikke var skapt i det han utbasunerte tidenes sommer-takeover på sin nylig gjenoppståtte Twitter-konto.

Vi spurte oss selv, ville den stadig mer maniske og uforutsigbare, og stadig mindre pålitelige Kanye i det hele tatt klare å levere som lovet? Har du forresten hørt om et rapalbum som kom ut til annonsert tid? Utrolig nok er alle fem platene ute nå, nesten i tide.

Etter at Kanye gikk offentlig på snørra i en flom av ustabilitet, selvmedynk og krakilske utbrudd, måtte han på behandling. Og så fant han sitt Graceland på en ranch i Jackson Hole, Wyoming. Dette er resultatet av de såkalte «Wyoming Sessions».

Pusha har flere linjer som får deg til blanke i øya enn din lokale kokaindealer.

For det er kokain det handler om. Salg sådan. Og platebransjen. Og Pusha selv, en av de dødeligste pennene på denne siden av årtusenet.

Han har en egen evne til å lage dobbeltbunnede og smarte metaforer som gjør at man spoler tilbake, legger ansiktet i granskende folder, til man endelig skjønner det, på femte forsøk, og dør av latter. Det er en fryd å henge med Pusha, selv på «Daytona» sine overraskende nedstrippede, men knallhardt fengende produksjoner.

Men det lille ekstra mangler. Dette bunner i to ting tror jeg. For det første er Kanye notorisk opptatt av å beholde utgivelsene blodferske, bytter spor til siste time. Pusha hadde fortjent å plukke sine sju tyngste fra det siste året. For det andre har Kanye lagt seg til en slags upolert minimalisme, som kan få en til å undre om det bare er demoer man får servert?

Eller tenker han at det i dagens bruk og kast-samfunn, konsumert på dritthøyttalere på pc, er best å ikke legge for mye i mix? Ikke vet jeg, men der tidligere Kanye-plater har vært så velproduserte at Quincy Jones ville nikket anerkjennende, høres det nå grunge ut. Kanskje han følger med i tiden? Det er både en velsignelse og en forbannelse.

Pusha hadde en strategi. På «Infrared» sendte han stikk i retning Drake, og ledet canadieren ut på krigsstien nok til at Pusha kunne slå tilbake med «The Story Of Adidon», hvor han gravla Drake totalt. Dessverre ved å trekke inn sønnen, «baby mamaen» og foreldrene hans. Han tok han under beltestedet-dissing til et nytt nivå som gjorde at Drake verken ville eller kunne svare. Personlig mista jeg litt respekt for Pusha. Snakk om å drukne i sitt eget spy.Terningkast 5

I likhet med resten av kampanjen kom «Ye» i skyggen av ustoppelige kontroverser og spekulasjoner rundt hans mentale helse.

Da «Ye» endelig dukka opp, var coveret et iPhone-bilde Kanye hadde tatt på vei til releasepartyet, skriblet med barneskrift over: «I Hate Being Bipolar. It´s Awesome».

Trump-retorikken fortsetter: Det handler om bare å si ting man tenker, helt uten filter, bare for å se hvordan det føles, hva som skjer. Det er her vi starter, i den enten idiotiske eller briljant ærlige introen, hvor han snakker til «noen» (kona?): «Today I Thought About Killing You… I Think About Killing Myself And I Love Myself Way More Than I Love You».

Er det noen sterke låter? Ja da, men jeg veit ikke hvor mange ganger jeg orker å lide meg igjennom den emosjonelle berg- og dalbanen som «Ye» er. Ærlig talt er det mest smertelig å høre på han fortelle om da Kim holdt på å gå fra han, selv om han på ufinurlig vis gjør det til et anthem for alle som har dummet seg ut ovenfor kona si.

Eller enda verre, avskjedssporet der han allerede ser for seg sin fem år gamle datter som nachspieldronning, og trygler henne om å ikke bli voksen for fort. Hun er fem år, Ye, slapp av!

G.O.O.D Musics yngstekvinne Shake 070 stjeler showet på platas sterkeste spor, «Ghost Town», med linjer om å legge handa på stekeplata for å se om hun fortsatt kjenner smerte. «And Nothing Hurts Anymore, I Feel Kinda Free, We´re Still The Kids We Used To Be», oppsummerer hun albumet.

«Ye» fremstår mest av alt som en bunke demoer, og som i resten av hele slippet, som om vi som lyttere er redusert til deltakere i hans eget, private realityshow.Terningkast 4

Kanyes 2018-prosjekt treffer nærmest her, hvor han får være sidekicken til Kid Cudi.

Plata åpner vi med ei sterk erklæring om at de fortsatt «Feel The Love», før et typisk tungt Pusha-T-vers sklir over i brøling i takt med militærskarptrommer. «Bræppppppp! Klækkkækææækæklækk» etc., som igjen blir til varulvaktig hyling.

Galskapen er komplett.

Ikke bare er dette det mest interessante av albumene, det føles også mest 2018. Kid Cudi får ofte lite kred som foregangsmann for å ha ført følelser, grunge, emofakter, melodi, psykedelia, ærlighet og alt det andre som ga oss «808´s & Heartbreak», Drake og alt det andre nymotens greiene som gjør at folk på min alder føler seg, vel, eldre, inn i hiphop.

Dette føles som et comeback for han, som helt klart sitter i førersetet. Når de adopterer 070Shake-linjene fra «Ye» som refreng på «Freeee (Ghost Town Pt. 2)», føles det som de er i mål, begge to (Cudi er også kjent som mental helse-ambassadør), og dette er hele prosjektets programerklæring.

Plata er rufsete og herlig, generelt. På «Reborn» møter endelig Kanye seg selv i døra, og klarer å omfavne egen ustabilitet på en fortreffelig måte. «Cudi Montage», basert på et riff fra den hippeste personen i hiphop i 2018 (Kurt Cobain), er ditto knallsterke saker. Tittelsporet viser hvor uendelig opp og ned ´Ye kan være om dagen, det må være et av årets dårligste vers. Men det ville vel vært mot Ye´s prinsipper anno 2018 å gjøre noe fullendt?Terningkast 5

Det er kun universitetsutdannede rapironikere som avfeier Nas, selv om han i motsetning til sin nemesis Jay Z ikke akkurat har en lang rekke klassiske album bak seg.

Nas treffer omtrent aldri, men når han først gjør det forsvarer han sin fortsatte tilstedeværelse i «G.O.A.T.»-diskusjoner.

Smart type, selv om han er litt for glad i konspirasjonsteorier og Inspirational Quotes. Men i dagens politiske klima, over Kanye-beats, kunne det funka.

Nas deler ikke entusiasmen vår. Han er uinspirert. Når han skal droppe noen smarte læresetninger om liv og business, fremstår han som Tekashi 69 sammenlignet med Jay Zs «4:44» fra i fjor. Når han agerer politisk?

Run The Jewels gjør dette mye bedre, og Nas anno 2018 når ikke Killer Mike til akilleshælen. «Cops Shot The Kid» kunne vært årets låt, men det er Kanye som ender opp med å prate mest fornuft om temaet politivold mot svarte, og viser at han ikke har mista det helt. Grooven er uimotståelig dog, dessuten er de rolige sporene mot slutten ikke verst.

Men å spolere en sånn sjanse på denne måten? Skam eder, begge to.Terningkast 3

Den mest forsinka av dem alle, og den jeg hadde minst forventninger til.

Etter å ha debutert med den pinlige Missy Elliot-pastisjen «Google Me» har Teyana levert et album og en mixtape i landskapet halvveis retro r&b, uten at hun har vært ekstremt spennende i mine øyne.

Men dette er stort sett jævlig gjennomført og stilrent. Hun balanserer mellom smakfull retro, og sjuskete atonal 2018-soul, mellom inderlige tekster og snusk. Snusket skjemmes uten å direkte ødelegges av sprengkåte, middelaldrende menn som Kanye West og Chris Brown, men Taylor selv viser en nerve, og en insisterende meloditeft jeg ikke kan huske å ha lagt merke til hos henne før.

Sporet «Rose in Harlem» er enestående, og viser for et talent Taylor er når hun virkelig får sparke fra. Personlig, nært og rått. Men siste låten (nr. 8, hva skjedde?) er et slag under beltestedet. «WTP» står for «Work That Pussy», og vi befinner oss på strippeklubb, et sted mellom 2 Live Crew, bounce og EDM. Akkurat da vi trodde vi var i mål.Terningkast 5

Så er Kanyes glansdager bak han? Har han noe mer å komme med? Har han oppfunnet kruttet på nytt?

Konklusjonen er at Kanye West trenger profesjonell hjelp. Og ikke i form av terapi og psykologer – det lar vi andre bedømme – men i form av en god, gammeldags A&R. En som kan hjelpe han å sile gull ut av den uendelige strømmen med sand som renner gjennom timeglasset hans. For han er fortsatt i stand til å glimre som bloddiamanter fra Sierra Leone når han vil. Han trenger bare hjelp til å grave.