Ja, jeg begynner å lure på om Neil Young bare kødder med oss.Parallelt med at han slipper ny studioplate, gjør han hele katalogen sin tilgjengelig gratis og digitalt; et materiale som målt både i omfang og kunstnerisk nivå er noe av det mest gullforgylte som er der ute.
Og da bør det nye materialet ditt holde nivået, iallfall hvis du vil at andre skal høre på det.
Neil Young har også gitt ut en del reelt søppel, plater så uforståelig tullete, ambisjonsløse eller ubegripelige at en stundom undrer seg på om han bare driver og herjer med oss, på pur faen.
Hør gjennom platene «Everybody’s Rockin’» (1983), «Life» (1987) eller «Americana» (2012) i sin helhet, og du skjønner. Hvis du overhodet klarer det, da. Det er nemlig noe av en fakirøvelse.
Men mens han før lot små perioder med tullball fungere som musikalsk faste mellom hedonistiske herremåltider, begynner det nå virkelig å føles påtrengende med ei skikkelig bra plate fra ham. Det har i og for seg vært tilløp til det her og der, men noe sammenhengende og briljant verk har vi ikke hørt siden etter hans landslagskollega Justin Bieber ble født i 1994. Da var Far selv 49 år. Nå er han 72.
Jeg har hørt «The Visitor» 12 ganger nå, fra begynnelse til slutt. Det har vært ganske krevende, all den tid jeg vet at nevnte katalog ligger der og skriker etter å bli dykket ned i.
For dette er i sannhet fryktelig mediokre greier fra Neil Young, og jeg hater å innrømme det. Tematikken har opptatt ham lenge, der han siden George Bush jr. har vært kjempesint på amerikanske republikanere, og i særdeleshet presidenter.
Nå er det Trump som er en dumming, noe som er vrient å være uenig i, men det blir likevel noe gymnas-sinna tablåbanalt over dette. Det er nesten så jeg savner tiden der han forsvarte sin helt Ronald Reagan, et faktum Young-fans på den politiske venstresiden har nokså selektiv hukommelse på. Jeg tror ikke de engang vil innrømme at de husker det, om de gjør det.
Når det repeteres «Lock him up! Lock him up! Lock him up!» i låten «When Bad Get Good» er det nesten så jeg tar meg i ønske Trump fire nye år, skjønt fullt så ille er det ikke. Men det er billig, lettvint og platt åkkesom.
Les også: «Dette er Neil Youngs 10 beste plater»
«Children of Destiny» er en enda mer utålelig slagord-sang, der han synger alvorlig og belærende sitt-på-fanget-til-bestefar-lyrikk, så kronisk overtydelig at det nesten gjør vondt å høre på, og som er så simpelt at det får «Barn av regnbuen» til å høres ut som en aggressiv og provoserende punkrocklåt.
Jeg kunne uansett levd med ei skive som tok Donald Trump i forsvar, om bare melodiene var minneverdige og låtene trigget meg på noe vis. Ikke slik å forstå at dette er søppel, for det er det ikke. Det bare mangler gnister og låter man blir sugd inn i.
Ta åpningssporet «Already Great», en ganske daff «woke up this morning»-blues, med barpiano, western style, der man rekker å bli lei midt i den, det smått formildende refrenget til tross.
Det er heldigvis noen lyspunkt her. Platas beste låt, den 8:21 lange «Carnival», evner å dra meg inn i det musikalske universet, og at han namedropper Evel Knievel i åpningslinjene er også et pluss i margen. Det burde i det hele tatt synges mye mer om Evel Knievel.
Jeg liker også «Almost Always» godt, men den er samtidig litt irriterende, da man allerede i første avspilling skjønner at den er et tyveri fra hans egen «Harvest Moon»-låt «From Hank to Hendrix», bare uten det luftige og svevende refrenget.
Dette er et svært forglemmelig Neil Young-album, som jeg kommer til putte i arkivet under «Hørt ferdig – hvil i fred». Plata høres mer ut som en demo av løse skisser, og ikke som et gjennomarbeidet studioalbum fra en av rockhistoriens store mestere.
Det er synd, men det er kanskje sånn det har blitt nå med n’bestefar. Og det er greit nok, selv om jeg fortsatt håper han bærer noe sterkere i seg. Han blir dessverre bare bedre og bedre i å overbevise meg om det motsatte. Slapp treer.
