(spilleliste helt nederst i saken)

Screamin’ Jay er mannen som allerede på midten av femtitallet knuste fjell mens andre flyttet på mikroskopiske sandkorn.

Én sak er han hadde en av de tøffeste og villeste stemmene man noen gang har i rocken. Som en blanding av Little Richard, en hissig predikerende pastor som for lengst har mistet kontrollen, en klinisk psykotisk operasanger og lyden av noen som blir torturert i den innerste sirkelen i Helvete, var han så til de grader noe for seg selv.

En annen sak er at Screamin' Jay var en av de aller første som per definisjon opererte med noe man i dag kaller sceneshow. Blant annet startet han konsertene sine ved å bli båret inn på scenen i ei likkiste, og når han liksom sto opp fra de døde, var det alltid med åndelig assistanse fra hans trofaste følgesvenn Henry, en voodoohodeskalle.

Han var kledd i helt ville dresser og enda mer sinnssyke hatter, han hadde røykshow og han brølte ut fullstendig usømmelige og vulgære fraser, som selv i dag ville generert reaksjoner. Og dette til og med før Elvis Presley sjokkerte hele den vestlige verden ved å vrikke på hoftene sine.

Mytene rundt Screamin' Jay er også utallige. Både fra hans liv på veien, i platestudio og på privaten.  Og apropos utallige: Da han døde i 2000, ble det anslått at han hadde ikke helt beskjedne antallet 55 barn, og da noen journalister gjorde forsøk på å verifisere tallene, for liksom å avlive myten, kom de frem til at tallet i stedet var et sted mellom 70 og 80. Hoho, for en rakker! Nå som vi sliter med befolkningsvekst her til lands, kunne vi trengt ham.

Erna Solberg: Dere må knulle mer og få mer barn!

Scraemin’ Jay: Jeg skal faen meg gi deg barn! I put a knull on you!

Det finnes masse samlere der ute, ikke minst på CD. Anbefaler den fjonge «Screamin' Jay Rocks», som inneholder hele 31 spor, digitalt remastret og fra perioden 1954 og frem til 1999.

Her får du klassikere som «Frenzy» (der det høres ut som han bruker leppene sine som kjøkkenvifte i Helvete), «Baptize Me in Wine», en tittel som på femtitallet sikkert var kjempedrøyt i seg selv. Og masse, masse mer.

«Alligator Wine» er også med, en herlig okkult og snasen sak. Her får vi en ekkel oppskrift på alligatorvin, som seg hør og bør. Drikker du alligatorvinen vil det, ifølge salige Screamin' Jay, gjøre deg til hans eiendom, håret vil flasse av skallen din, tærne dine vil fryse til is, blodet ditt vil koke, du vil hoste og nyse, du kommer til å skrike som ei ørn og i tillegg brøle som ei fjelløve. Og sier han at han blir slik, så blir det slik.

Og selvsagt er «I Put a Spell on You» med, låten han spilte inn allerede i 1956, og som den dag i dag er hans signatur. I tillegg inneholder skiva ei tjukk og fyldig bok med masse unikt billedmateriale, velskrevne linernotes og et meget ambisiøst forsøk på en slags diskografi. Hvor sjokkerende dette må ha vært å se på amerikansk TV back then, kan man jo bare tenke seg. Marilyn Manson, kjøp deg en bært-bært og stikk og gjem deg i en kjeller.

Screamin' Jay Hawkins er uten sidestykke en av rockens suverene gærninger, og da på en rett måte. Han var sjokkrocker førti år før Marilyn Manson klinte litt sminke i trynet sitt og proklamerte seg som det samme, han er ei av de direkte inspirasjonskildene til at Lux Interior og Poison Ivy startet The Cramps, han ble digget av David Bowie og John Fogerty og en drøss andre musikere. Og han har etterlatt seg en vanvittig flott og rikholdig katalog av låter.

Det var kollega Helge som minnet meg på Screamin’ Jay her om dagen, så han satte sammen en kladd til en kjapp introduksjon av ei spilleliste jeg her har gjort ferdig. Unn deg noen raffe låter med Screamin’ Jay, sånn siden det er helg. Gjerne med en god klunk alligatorvin i glasset.

R.I.P., big man!