INGVILD FLOTTORP & ØYVIND BLOMSTRØM «In This for a Lifetime» (Vestkyst Records)

Klisjé eller ei – noen ganger kan faktisk én pluss én bli tre. Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm har funnet en tone litt på siden av hva den såkalte nordicana-scenen, og Pop-Norge for øvrig, sysler med.

Det er som om den ferske duoen har gitt litt faen, i arbeidet med dette albumet. Ikke i betydningen av manglende ambisjoner, men at Flottorp og Blomstrøm har lekt seg frem til resultatet – uten noen fastlåst retning eller detaljert masterplan. Her lar man casio-kompet rulle, mens melodiene flyter på toppen, og harmonier bakes inn etter hvert.

Flottorp kjenner jeg som en countryartist av solid, men moderne format fra hennes to tidligere soloplater. Blomstrøm er en altmuligmann med gitar i hånd, ettertraktet av artister som Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland. I senere år har han gått opp en helt egen stil med sin instrumentaltrio Orions Belte, med fantastiske bidrag i Steamdome på si. Sammen blir de noe annet enn alt dette.

Flottorp synger som en mild vårbris, og lagene med harmonivokal gir musikken mye luft under vingene. Jeg synes låtene på denne plata er et hakk opp, for Flottorps del. Eller er det den fine produksjonen som står bak dette inntrykket?

Blomstrøm peprer lydbildet med fiffige detaljer på diverse strengeinstrumenter. Halsaværingen holder seg allikevel for god til å dominere smakspaletten. Han bryter aldri inn i grunnmelodien, der Flottorp setter premissene, men fyller «hullene» med godsaker. Samtidig blir fristelsen i å vri ut en hårete grimase-solo heldigvis for stor, i enkelte låter.

Musikken er gjennomgående lett i steget, og svært iørefallende. Folkballaden «Never Thought You Would» og den nedpå instrumentalversjonen (!) av «Tell A Story» – som runder av skiva i stil – er allikevel blant melodiene som fester seg best.

Debuten til Flottorp og Blomstrøm leverer ni poplåter med mye attåt. Kall det gjerne «Cosmic Norwegian Music», om vi tillater oss en omskrivning av Gram Parsons gamle programerklæring. God lytting er det i alle fall.

MAIDAVALE «Sun Dog» (Silver Dagger Records)

Rett på. Det er tilnærminga MaidaVale går for. Og det føles forfriskende.

Den psykedeliske rocken er belemret med altfor mange lange introer og hendelsesfattige instrumentalpartier. Det er tross alt ingen logikk i at det oppstår verken mystikk eller magi gjennom endeløse gjentakelser av samme gitarriff.

Dette fyrverkeriet av en kvartett vil heller få opp pulsen, riste på luggen, og danse. Stockholm-bandet har attpåtil vett nok til å komponere ordentlige refreng. Hoppe rundt og synge med, uten å kjede seg ett eneste sekund? Ja, det er jo selvfølgelig mulig.

Så skal det sies at MaidaVale har mye mer enn standard syrerock på menyen. Her graves det dypt ned i de okkulte katakomber. Det er østlige og arabiske komponenter i de sjeldent rike melodimønstrene.

MaidaVale Foto: Dan Kendall

Beaten, som ofte krydres med litt ekstra perkusjon, låner mye fra den afrikanske ørkenbluesen. Samtidig er ikke MaidaVale redde for å eksperimentere med sterke synth-stoffer der låtene krever en kosmisk tvist.

Jeg kjenner på en tydelig trang til å oppleve denne musikken live. Det strømmer mengder av herlig energi gjennom de ni låtene som utgjør «Sun Dog». Sånt noe oppleves ofte sterkest når man står ansikt til ansikt, med få meters avstand og volumet på maks.

FREEWAYS «Dark Sky Sanctuary» (Dying Victims Productions)

Disse herlige harrytassene fra Canada parkerte bobilen sin inni hodet mitt allerede i 2017, med den briljante EP-en «Cold Front». Debutalbumet «True Bearings» (2020) hadde også enkelte gullkorn, men her har vi et sjeldent tilfelle av at alt ramler på plass i Den Vanskelige Andreplata.

Gjennom disse åtte låtene slår Freeways leir midt i «the sweet spot» for alle som liker sin heavy best når den har slengbukser og skinnvest på. Det låter like bredbeint som 70-tallets stadionrock, men samtidig like jordnært som vegg-til-vegg-teppet på en brun pub med arbeidsfolk som klientell.

Store doser heavy metal som snytt ut av Birmingham/London sørger for litt stål i det musikalske grusraset. Bitte litt sørstatsrock dynket i bensin og grillsaus setter en ekstra spiss på det hele. Fans av UFO, Thin Lizzy, Blackfoot og tidlig Iron Maiden bør alle kunne kose seg med «Dark Sky Sanctuary».

Det er melodiøst, men aldri klissete. Produksjonen er av typen «ikkeno’ fancy». Samtidig bidrar gitarene, trommene – og i flekkene, orgelet – med fiffige detaljer. Jacob Montgomery er ingen metalgud, med en multioktav-rekkevidde, bak mikrofonen. Men stemmen passer disse låtene perfekt. Og låtskrivinga er faktisk Freeways’ styrke. Her er det mange riff og refrenger som setter seg fast i hjernen.

POKEY LAFARGE «Rhumba Country» (New West Records)

I starten av karrieren hans hadde jeg inntrykk av Pokey LaFarge som nok en retro-type. Dette bildet har endret seg i takt med flere fine plateutgivelser, og nå er faktisk en beklagelse på sin plass.

Fettsleiken fra Illinois er ikke fastgrodd i noen nisje, men derimot en artist med enorm utforskertrang. Dette nyter ørene, og delvis også hoftene våre, godt av når «Rhumba Country» strømmer ut av høyttalerne.

LaFarge har sine røtter i swing, rockabilly, blues og country. Og for all del – det låter fortsatt som om LaFarges innspillinger er gjort i etterkrigstida. Men denne gangen har han tatt en pilegrimsferd over Mexicogolfen, hvor mye av den amerikanske musikken enten har sitt opphav, eller har vært på gjennomreise.

Det er litt ekstra salt og spice i sausen. Diverse afrikanske og cubanske rytmer ligger i bunnen av flere låter, deriblant den søkksvette makspuls-visa «Run Run Run». På den andre sida av spekteret finner vi «Sister Andre», som er pur soulmusikk. At det er noe slentrende Dylansk over måten LaFarge synger på, anser jeg som et stort pluss.

Man finner knapt en plate som sier «sommer» med samme varme, letthet i steget, og mild bris i topplokket. Samtidig er det et nattlig mørke, og en følelse av ensomhet, i min personlige favoritt «Like A Sailor».

GORAN KAJFES TROPIQUES «Tell Us» (We Jazz Records)

Noen kaller dette sakte-musikk, og jeg skjønner hvorfor. Selv om tempoet ikke er veldig lavt, tar melodiene seg god tid til å balsamere hjernen fri for stress, bekymringer og andre floker de fleste av oss pådrar seg i hverdagen.

«Tell Us» er som en rolig spasertur, med to korte stopp. Ikke bare fordi de tre låtene har en samlet spilletid på en snau halvtime, men fordi det føles som om både kroppen og tankene flyter av gårde. Inntrykkene er mange, men melodiene sørger for en fin sammenheng.

Goran Kajfeš Tropiques er i utgangspunktet en kvartett. Men den svenske trompetisten og hans medspillere finner en ypperlig balanse mellom maksimalisme og disiplin.

Grunnbesetningen fremstår som en klassisk piano-bass-trommer-trio, der rytmeseksjonen spiller hårreisende bra, mens Kajfeš også er både aktiv og original med sin synthesizer. Opp fra overflata kommer det attpåtil små skjær av fiolin og cello. Jazz av dette formatet er pur nytelse.