ANGEL OLSEN

«Big Time» (JagJaguwar)

Hun har gitt ut skiver i et jevnt og høyt tempo, med overhengende god kvalitet, helt siden debuten «Half Way Home» (2012). Seks skiver (og et par EP-er) på 10 år er mye i dagens musikkbransje, og den 35-årige artisten later dessuten til å være allergisk mot å stivne i noe fast og forutsigbart mønster.

Fra å være en selvbestaltet singer/songwriter med avleggere i sin musikalske røtter til melodisk punkrock, har hun gitt skiver som har favnet bredt hos så vel gamle og sure gubber som hos unge og livsbejaende tenåringsjenter, som hos innadvendte indiesurpomper. De er litt av en gjeng, som geniet Michael Krohn så klokt sang.

I fjor ga hun også ut en EP («Aisles») der hun hyllet åttitallsartister av ulik valør, der alt fra Men Without Hats, Orchestral Manoeuvres in the Dark (OMD) og, av alle, Alphaville ble lagt under lupen, i tillegg til å slippe en splittsingel med Sharon Van Etten. Så hun tillater seg øyensynlig aldri å hvile på sine laurbær.

Dette er noe «Big Time» mer enn bekrefter, for her går hun bare ytterligere videre i sin ferd mellom genre og stilarter, og med det som etter 8–9 gjennomlyttinger virker å være hennes beste og mest gjennomførte skive.

Plata ble til under svært krevende og skjebnetunge hendelser. Bare noen måneder etter å ha fortalt sine foreldre at hun var kommet ut av skapet som homofil, døde begge to med kort mellomrom. I en prosess hvor hun på den ene siden følte en voldsom og energiutløsende lettelse, og samtidig en bunnløs sorg over å miste foreldrene, startet hun innspillingen av skiva, noe som selvsagt har preget sluttresultatet voldsomt.

foto

Allerede på det himmelsk episke åpningssporet «All the Good Times», griper hun meg helt intenst. Låten starter som en Velvet Underground-ballade spilt inn i Nashville, med en underfundig tekst om tvil, sorg og lykke. Når alt kicker inn i midten av låten, med maks bunn i lyden, forsiktige blåsere og et gospelaktig kor som løfter det hele opp, er det så vakkert, så sårt og så storslagent at hjælpes.

Hun synger i det hele tatt mye bedre enn noensinne, over hele skiva, som om hun rett og lett har mer luft under vingene, og der mumlingen og de cohenske, basshviskende fraseringene vi husker fra tidlige skiver (tenk da særlig mesterstykket «White Fire» fra andreskiva «Burn Your Fire For No Witness») nå er erstattet av krystallklare og treffsikre toner, fra en vokalist som nå later til å slå ut i full blomst.

Selv på sine mest følelsesladde og emosjonelle høres hun dessuten aldri affektert ut. Det høres tvert om som at hvert eneste ord fremføres som om det er store tablå hun føler intenst for å dele med andre. Hun trenger ikke jåle seg til. Derfor høres det heller aldri ut som om hun prøver å imponere eller brife med det enorme spennet hun vitterlig er begavet med i monn. Tvert imot, Olsen er så til de grader i besittelse av det sjeldne talentet det er å begrense seg.

foto

Navn som Neco Case, Emmylou Harris, Margo Timmins og en fremoverlent Elliot Smith rinner meg i hu, mens låtene drypper av både eksos og storbystøy, og frisk, rural luft og sjøsprøyt.

På enkelte av låtene drar hun skikkelig på, mens hun i neste øyeblikk holder igjen og heller lar ordene stryke deg forsiktig, som for eksempel i den neddempede og ømme pianoballaden «Ghost On», skivas kanskje vondeste (på en rett måte) låt. «Tell me how I should feel?/ How can this heart learn how to heal?», klager hun spørrende til seg selv, mens sparsommelige gitarer supplerer det triste pianoet.

Produksjonen til makker Jonathan Wilson (Bonnie Prince Billy, Deep Dark Woods, Father John Misty m.fl.) er dessuten helt enestående. Han lar akustiske instrumenter, steelgitar, blåsere, strykere, elektroniske programmeringer og lag på lag med vokal skinne om en annen, og der han får én og samme låt til å høres ut som en smeltedigel av Kate Bush, PJ Harvey og Yeah Yeah Yeahs («Go Home»), som om det var verdens mest naturlige ting.

Avslutningslåten, den neddempede og smått sakrale «Chasing the Sun», høres ut som om Billie Holiday, Richard Hawley og en kvinnelig Lee Hazlewood har bestemt seg for å avslutte en fest du bare vet må slutte, før du har fått for meget, men som du likevel bare ønsker skal fortsette i det evige. Som den dessverre ikke kan.

Det irriterer meg nesten at tre av låtene allerede har vært ute på singel (ja, jeg er nesten hundre år gammel), for dette er i aller høyeste grad et vaskeekte album som bør høres sammenhengende. «Big Time» er drøye tre kvarter med pur, musikalsk nytelse som suger deg inn i universet til en artist i åndelig spagat mellom sorg og lykke.

Du skal være ganske så steinhard og emosjonelt avkappet for ikke å ønske mange runder med dette, enn så «feil» det er med slik krevende musikk, nå som det begynner å ligne sommer, selv her i nord. Steinsterk femmer, dette.