Popmusikken har for få sleazy snørrvalper med teft for gode melodier. Tanken slo meg midtveis i første gjennomlytting av denne plata.
Debuten til den unge herremannen Hemi Hemingway retter heldigvis opp dét inntrykket. Dette er musikk man enten elsker eller hater – både når det kommer til innhold og estetikk.
Hemingway går nemlig helhjertet inn i smørsanger-karakteren. Dårelokkene er nennsomt kjemmet i en fettsleik det står respekt av, og brystkassa er alt annet enn tilkneppet.
Musikken er som en hyllest av popen fra første del av sekstitallet, der bandet har tjuvstartet og kastet innpå litt av det psykedeliske godteriet som ble mer utbredt noen år senere.
Jentegrupper som The Ronettes og The Shangri-Las er åpenbare inspirasjonskilder for popkomponisten Hemingway. Soundet er derimot mer bredskuldret, og inkluderer både rasende fuzzgitarer og hardhendt piano. En helt enorm saksofonsolo får vi også, i platas aller beste låt «It’s So Hard to Say Goodbye».
Låtene har arvet erkebritiske trekk fra The Shadows og merseybeat, men små drypp av rockabilly og surf er også hørbare. Vår nye helt tar i tillegg på seg cowboyhatten i westernballaden «Hemi’s Lament».
Med et stort, orkestrert og ekkodrapert lydbilde som snytt ut av de bisarre kneipene i David Lynch sine film- og TV-klassikere «Blue Velvet» og «Twin Peaks», lykkes Hemingway med å skape en viss aura rundt låtene.
Bak personaen Hemi Hemingway finner vi den London-baserte newzealenderen Shaun Blackwell. Og han er virkelig ikke redd for å bli skitten på knærne under sine nattlige serenader. Her kjærlighetklynkes det opp mot verandaen til en utvalgt prinsesse som, om ikke annet, virkelig må føle seg smigret av denne hjertet-utenpå-drakta-innsatsen.
På tross av navnet er det verken noe lyrisk slektskap eller blodsbånd til den amerikanske forfatteren med navn Ernest. Tematikken til Hemingway den yngre er ikke sprit, kanoner og maskulinitet – men begge formidler en type ensomhet.
Savn og håpløse romanser er en rød tråd gjennom låtene, og de melodramatiske tekstene utføres med en herlig pubertal naivitet. Ironisk distanse? Det har ingen plass her.
Hemi Hemingway redefinerer med sin debutplate det helnorske uttrykket «klintango». Denne musikken kan man uten blygsel legge armene sine rundt.