Da «Parasitt»-regissør Bong Joon Ho vant Golden Globe-statuetten for beste utenlandske film sa han: «Så snart du overkommer den centimeter høye barrieren av undertekster, vil du introduseres for utallige flere fantastiske filmer». Både jeg – og mange andre tromsøværinger – har i årevis blitt utfordret til å overkomme denne barrieren. Takket være Martha Otte.

Men historien kunne vært en helt annen. Vi kunne hatt en konkurrerende festival i Trondheim med samme navn. TIFF kunne også vært Trondheim Internasjonale Filmfestival og vi tromsøværinger ville aldri blitt kjent med Martha, eller få oppleve hennes unike øye for den gode historien. Tromsø internasjonale filmfestival kunne vært noe helt annet enn det de har blitt i dag.

Slik ble det heldigvis ikke.

På grunn av en billig hybel bestemte Martha Otte seg for å flytte til Tromsø og studere ved UiT på begynnelsen av 80-tallet. Ifølge et intervju fra Virkelig i 2015 hadde hun også søkt på NTH, som NTNU het da, men det var altså et tilbud om en billig hybel som gjorde at hun vendte nesa nordover. Herregud, så bra at det skjedde. At ei dame fra California flyttet til vesle Tromsø og klarte å ta verden hit, en uke i året.

For Martha har de siste 21 årene vært selve pulsen og hjertet til TIFF. Hun er TIFF, og selv om hun ikke liker å sette søkelyset på seg selv, fortjener hun det akkurat nå. Martha har i 21 år vist at hun har en helt unik teft for gode filmer og historier, uansett opprinnelsesland.

At man kan utfordre seg selv ved å se forbi sine egne preferanser, og oppleve filmer som kan virke helt annerledes enn de er, til en stor glede.

Da jeg flyttet tilbake til Tromsø i 2011, etter å ha bodd i Oslo, jobbet jeg i festivalresepsjonen til TIFF, under festivalen det året. Hver dag observerte jeg Martha løpende rundt med en assistent hakk i hæl. Assistenten hadde to telefoner, sin egen og Marthas. Som en diva, men uten nykker, snakket hun med alle og alle ville snakke med henne.

Enten det var en gammel kjenning som spurte om filmtips, regissører som ville diskutere Russland eller forvirrede gjester som lurte på hvor hotellrommet deres var. Hun hadde tilsynelatende tid og lyst til å snakke med alle, trolig til assistentens store fortvilelse, ettersom tidsskjemaet hennes så ut til å sprekke minst hundre ganger.

Og slik har jeg opplevd Martha siden. Som et menneske som er oppriktig nysgjerrig og interessert i å høre hva andre har å fortelle. Som ikke bare jakter på smutthull i samtaler for å få de til å dreie seg om seg selv. For hun elsker å prate, mye.

De siste årene har jeg hatt programpresentasjonen med henne i forkant av TIFF, og det er rett og slett en umulig å jobbe å få henne til å slutte å prate. Ikke om seg selv. Men om film og festivalen. Skravla bare går og går, og samtlige i publikum sitter med store øyne og noterer alt hun sier, så blekket spruter. Det er som om hun har sin egen menighet hvor det hun sier er lov. Når vi går ned fra scenen, tar alle henne på skuldra og vil snakke med henne. Spør om ting. Og hun svarer.

Med sin litt vimsete fremtoning har Martha noe bohemsk over seg. Som jeg tror en slik festival trenger. På sitt vis er hun en slags kunstner hvor TIFFs program er hennes årlige verk. Nå ville hun sikkert sagt at TIFF finnes og er slik den er, takket være alle de andre som jobber der. Staben, de frivillig og så videre. Jeg kan høre den nynorske dialekten hennes klart i hodet. «Det handle ikkje om meg». Noe som helt sikkert er sant. Men slik TIFF er nå har den blitt på grunn av Martha Otte. Innholdet på en slik festival kommer over alt annet. Det er filmene som er det aller, aller viktigste.

At de gir deg opplevelser du aldri kommer til å glemme, eller er så dårlige at du blir svett og forbanna. Det er en kunst å skulle finne gullet. Nå sier jeg ikke at alle filmene på TIFF er bra. For all del, men det er år etter år, så mye bra at det må ligge en god porsjon sjel bak utvalget.

Hvis noen tror at festivalen kun er smal og for de med «nesa i sky», tar de feil. Martha er ikke snobbete, og synes oppriktig at en fransk film om en skinnjakke er dritbra. Men hun liker ikke bare franske filmer om en skinnjakke. Hun er jo, tross alt, amerikaner. Under programpresentasjonen i fjor spurte hun publikum hvem som hadde sett superheltfilmen «Black Panther». Ingen svarte. Det var ingen som hadde sett filmen og Martha virket oppriktig sjokkert. «Den er utrolig bra, så den må dere bare se». For en bra film er en bra film for Martha.

At Martha nå pensjonerer seg som 68-åring har jeg full forståelse for. Selv om jeg ikke synes hun virker verken lei eller sliten av oppgaven. Natt til torsdag var jeg på et av byens vannhull, og da kom hun inn i ett-tiden og gikk rundt og håndhilste på folk, smilte og var i godt humør. Hun hadde sikkert løpt rundt og gjort det samme i minst 18 timer, og gjorde sikkert akkurat det samme dagen etter igjen.

Det er ingenting vi tromsøværinger liker mer enn utlendinger og «søringer» som flytter til Tromsø og ender opp med å elske og sette sitt preg på byen. Martha er et slikt menneske. Hun har gitt oss så mange fine opplevelser og øyeblikk, på grunn av at hun har jobbet med å lære oss opp i å overkomme barrieren med å se og oppleve ting utenom det vanlige.

Så tusen takk for at du har orket og gitt av deg selv i 21 år, Martha. Vi er deg evig takknemlig og du kan nå lene deg tilbake i luksustollen i sal 6 og gi deg selv en stor bøtte med popkorn og se film uten å være på jobb. Det har du nemlig fortjent.