– Du blir plassert på en øde øy og får med deg kun ei skive. Hva plukker du?– «Misplaced Childhood» (1985) av Marillion.

– Det var et artig valg! For da kan du forklare en som ikke skjønner nada av det, hvorfor heavy-Pink Floyd- er så bra. Fortell, fortell!– Ja, haha! Skal prøve. Jeg skjønner altså veldig godt at du og mange andre ikke skjønner noe av dette, for Fish (vokalisten, red.anm.) har en veldig rar stemme, også er de jo litt sånn poputgaven av prog, så det er ikke engang så mange progfolk som liker dem heller. Haha! Men de ble jo veldig populære, da!

– Hehe. Det er veldig rett. Men hvordan kom du over dem?– Jeg vokste på sett og vis opp med dem, for jeg leste om dem i bladene Kerrang! og Metal hammer, «Kayleigh» var jo en stor hit, og etter den kom, kjøpte jeg skiva og ble trukket inn i Marillion- universet, og alle skivene med Fish som vokalist er rene terningkast 6-plater.

– Haha!– Hehe. Jeg skjønner den hånlige latteren, men den tar jeg. For jeg elsker det universet; vokalen og tekstene til Fish, for ikke å glemme den vidunderlige gitarlyden til Steve Rothery. Jeg har nok hørt denne skiva mange hundre ganger, og den har noe ekstra spesielt ved seg. Også er det jo litt sånn idiotisk også, for uinnvidde, for låtene glir bare over i hverandre i et klassisk, helhetlig album.

– Jeg prøvde ikke å være hånlig, altså! Så da har du fått verifisert at den tåler mange flere runder, der ute på den øde øya?– Ja, nettopp! For der ute vil jeg jo ha masse, masse tid! Så kan jeg vandre rundt der, lete etter litt mat og så høre mer på skiva, der jeg ikke blir forstyrret og kan høre den fra A til Å hver gang. Det blir fint.

– De har jo gitt ut fem hundre plater. Hvorfor akkurat denne?– Nei, det er jo den mestselgende plata, og der de har de eneste pophitene, som igjen gjør den mer lettfattelig, mens mye av det andre er lengre låter og mer prog. Men de er jo et veldig snilt progband, da, sammenlignet med Yes, Genesis og de der, derfor liker jeg dem ekstra godt.

– Pass deg nå! Progfolket er ikke akkurat de med mest humor og selvironi!– Hehe. Nei de er jo ikke det, men de har jo et oppriktig hjerte der, et eller annet sted, de bryr seg veldig om musikken sin. De er søte på bunnen, kan du si. Så de har det tungt, for det er ikke så mange som spiller musikken deres.

– Ikke deres musikk heller, kan jeg vel tilføye. Du var i begynnelsen av tenårene da den kom ut, og det er jo de mest formative årene. Er det noen fra den tiden du elsket da, som du ikke klarer å høre nå?– Jeg var jo dypt inne i den heavy-greia, og Manowar, KISS og alt det der elsker jeg fortsatt og det hører jeg på uten å skjemmes overhodet. Men en del av de pophitene jeg likte da er jo helt umulig å høre på nå. Tracy Chapman, Tanita Tikaram og sånn. Og Phil Collins, som da var innenfor. Nå er han utenfor. Helt klart. Og Denise LaSalles versjon av «My Toot Toot». Den er fæl, den.

– Hahaha! Den, ja. DEN! Den er fæl, den! «Takk» for påminnelsen! Har du hatt noen i livet som har vært ekstra viktig for dine musikalske preferanser, en slags mentor?– Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg er enebarn og satt mye alene på rommet. Også kjøpte jeg Okej og samlet på KISS-kort fra de berømte stjerneposene.

– Ja, hvem gjorde ikke det? Også måtte man spise det gresselige «godteriet» som var inni også. Hvor mange KISS-kort har du?– Jeg har faktisk alle! Hadde det meste fra før, også har jeg komplettert det jeg manglet fra eBay, og satt i en perm, som om det var ei frimerkesamling. Men jeg er ikke like gæren som Tarjei Strøm, som betalte over tusen kroner for en uåpnet Stjernepose, altså med godteriet inni. Da er man helt klart gæren.

– Hahaha! Da trenger man absolutt hjelp, ja. Men jeg støtter det ehhh … «ideologisk». Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– Rage Against The Machine, på Readingfestivalen i 1993.

– Det tror jeg masse på! Så dem selv på Sentrum Scene samme år, med TOOL som support. Tider! Men fortell, det må jo ha blåst hodet av den 20-årige Totto.– Oi. Men, ja, det var helt vilt! Har sett mange ville konserter, som tidlig Turboneger, der du visste at det ville bli slåssing både blant publikum og på scenen, mellom bandmedlemmene. Men dette var helt spinnvilt på et annet nivå. Det var sommeren «Killing in the Name» ble en hit, og det var sånn leven på festivalene på den tiden. 50.000 gærne engelskmenn som hoppet opp og ned, mens ølet regnet over oss. Helt, helt nydelig.

– Sukk. Da var det jo også lov med stagediving, og man kunne klemme på alle man ville og så kaste ting i været. Tider!– Ja, virkelig. Men vi må også snakke litt om bergensbandet The Tranceplants, som hadde den beste frontfiguren dette landet har sett.

– Aaaaah! Espen Egeland, aka Cy Fiction, ja. Herregud, de var så bra! Herregud, han var så bra! Jeg dro to ganger til Bergen, ens ærend for å se dem, da flybillettene kostet mer enn et hus, så fan var jeg. Espen Egeland er Norges Lux Interior! Det villeste og tøffeste landet har fostret. Synd de aldri slo gjennom.– Ja, skivene deres var jo så spinkelt produsert, men jeg liker det litt også, at de aldri ble store, at de forble et kultfenomen. Dumt, men samtidig helt perfekt.

– Litt enig. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da?– «Killing in the Name».

– Du gir deg ikke med Rage Against The Machine! Gitt svarene over, er det selvsagt forståelig. Hva er ditt hovedmotiv?– Det er ikke veldig kredaktig, men jeg tenkte at det måtte være en låt som har litt mening, som betyr noe. Kunne tatt noe av Dylan eller Billy Bragg, men nå ble det denne. «Some of those that work forces/ Are the same that burn crosses» er de beste tekstlinjene noensinne i rock.

– Låten ble jo et anthem, og den kom på et perfekt tidspunkt. Metal, hipp hop og grungen og alt det der eksploderte samtidig, også bare fusjonerte de alt i én låt og ei plate. De hadde alt. Mulig brannfakkel her, men jeg mener den debuten er tidenes debutalbum.

– Den er vågal, men la gå. Har du den på vinyl, med bonustolvtommer?– Nei, dessverre, men jeg er mest CD-mann! Jeg driver fortsatt og plager de på Apollon (den glitrende platebutikken i Bergen, red.anm.), og sender dem mailer og ber dem ta inn CD-er til meg. Altså, jeg elsker CD-er, det aller beste avspillingsmedium som er. Og vi som står på dette er tråkket så langt ned! Dette er diskriminering!

– Haha! #CD-lifesmatter! Du får med deg én ting til på øya. Du har jo allerede fisk med deg, i kraft av Marillion-vokalisten. Hva velger du?– Haha! Hvilken lek med ord. Uansett, og mulig det bryter med konseptet om bare ei plate, men jeg tar med meg verdens beste lille ting, nemlig min 160GB iPod, modifisert av et geni til å ha innebygget solcellepanel. Ja, den må jeg ha med meg uansett hvor jeg skal.

MARILLION «Misplaced Childhood» (1985)