DEATHHAMMER «Electric Warfare» (Hells Headbangers)

For 11-12 år siden dukket de opp på undertegnedes noe rustne undergrunnsradar. Fra Hamars dype skoger og Grimstads, eh … grimme skjærgård kom Daniel «Sergeant» Salsten og Cato «Sadomancer» Stormoen skytende ut av metalkanonen.

Dette var en tid preget av post-hardcore, post-metal og et vell av andre konstruerte tullballsjangre designet av folk som var ukomfortable med metalmusikkens sanne (u)vesen. Rølp, nagler, okkultisme og annen moro skulle erstattes av introvert sutring fremført av universitetskids i svart ullfrakk.

Deathhammer har siden den gang utgjort en kritisk viktig, og svært underholdende, motvekt til all denne sjarmløse seriøsiteten og totalt misforståtte modenheten. Nå har vi kommet til album nummer fem, og duoen har fortsatt plenty med trøkk i tubaen.

Har du ikke noe forhold til metal i halsbrekkende hurlumhei-kategorien må du for all del ikke finne på å sjekke ut «Electric Warfare». Deathhammer er nemlig bandet som får Spinal Tap til å fremstå som Coldplay.

Dette er ikke «spennende» eller «sjangeroverskridende» musikk. Det er bare fett som fy. Så om du ikke kan spille luftgitar til disse riffene er det like greit å folde hendene, ta på hørselvern, og snike seg ut bakdøra.

Deathhammers take på thrash metal tar utgangspunktet i den tyske scenen fra 80-tallet. I hver sin ende av bandets, etter hvert svært gjenkjennelige, stil hører vi hissig punk og schtøgg svartmetall. Duoen ender som nevnt aldri opp i noen sjangerspagat, men får gjennom impulsene fra høyre og venstre litt mer bevegelighet i sin bredbeinte oppstilling.

Utrolig fete gitarriff er, som tidligere, hva man får vann i munnen av på denne plata. Jeg synes allikevel duoen har blitt litt bedre på selve låtskrivinga. Blant disse åtte sporene finner vi typiske turbothrashere som «Savage Aggressor», «Enter the Morbid» og «Thirst for Ritual». De resterende fem nærmer seg derimot det episke, både i form og innhold.

På «Return to Sodom/Soldiers of Darkness» og avslutningslåten «Violent Age of Bloodshed» hagler riffene fra øst og vest, og nye overraskelser schmækker deg rett i fleisen når du minst venter det. «Crushing the Pearly Gates» er lyden av flyvende spiker og skinnbuksa som revner. Noen ganger frykter man at trommis Stormoen ikke skal rekke fram til neste break før slagverket kapitulerer og faller fra hverandre.

Én liten endring representerer allikevel «Electric Warfare». Lyden er mer «lyttervennlig» enn tidligere. Soundet tenderer faktisk til proft, som følge av miksinga utført av Arild Torp fra kremorkestrene Nekromantheon og Obliteration. Dette viser seg å være helt topp, da detaljene i gitar- og trommespillet kommer enda bedre frem. Deathhammer kan nemlig «spelle», om ikke akkurat på noen klassisk skolert måte, hvis noen skulle tro noe annet.

Herrene Sergeant Salsten og Sadomancer leverer med «Electric Warfare» en ny porsjon av ekstremmetallens pølse og potetmos. Man blir glad, mett og går aldri lei av visse klassikere.

PS. Sjekk ut den usedvanlig hårete videoen til «Rapid Violence», før tusseladdene på YouTube-kontoret våkner til liv og bannlyser den fra plattformen.