BIG THIEF «Dragon New Warm Mountain I Believe in You» (4AD)

Overskriften er jo mest bare en veldig sentimental og nostalgisk sutring, men jeg føler for å strø litt sutr i spaltene likevel, fordi min gubbete kjærlighet til albumformatet stadig blir utsatt for påstander om at formatet er døende, som det herved beviselig ikke er.

Det har boblet rundt og under dette Brooklyn-baserte bandet i noen år nå, og de er for tiden inne i en produktiv modus de er, om ikke alene om, så iallfall i en liten og eksklusiv klubb som hører til sjeldenhetene. De albumdebuterte i 2016 på den Bright Eyes-assosierte labelen Saddle Creek, og fulgte opp allerede året etter, som var skiva jeg selv ramlet over dem med (takket være en opplyst kompis).

Det var likevel først med låten «Not» jeg ble gjort skikkelig oppmerksom på dem, dette seks minutter lange eposet, som har noe fullstendig tidløst klassisk over seg, «Paranoid Android»-style, og som var en av de beste låtene som kom ut i 2019, der de like greit nøyde seg med å gi ut hele to plater. «Not» fra den siste av dem, sluppet på tampen av året, og følgelig med på mange årsoppsummeringer.

BIG THIEF «Dragon New Warm Mountain I Believe in You» (4AD)

De to 2019-skivene ble sluppet på 4AD, en label som i seg selv, og til tross for sitt utspring i London, var toneangivende både for den amerikanske og britiske alternativrocken/indiemusikken på 80- og 90-tallet, den gang det var et begrep som fortsatt var beskrivende og ga mening. Navn som Pixies, Throwing Muses, Dead Can Dance (som vel var australske), Cocteau Twins, Red House Painters, Mark Lanegan, Belly og Breeders var alle viktige, men de er jo gæmliser alle sammen nå.

4AD har likevel ikke gitt opp talentjakten, bare for å surfe på gamle bravader, og navn som Deerhunter, The National og sågar norske Jenny Hval er nå i stallen deres. Og altså Big Thief, samt soloskivene til den hyperaktive vokalisten, låtskriveren og ubestridte hjernen og frontfiguren, Adrianne Lenker. Og det er mye tilfeldig som skal gå galt om ikke Big Thief danner partnerskap med The National om å være etikettens spydspiss fremover.

De opplagte ordspillene om tyveri er så åpenbare, og så fristende, at de knapt er mulig å stenge inne, så jeg skal gjøre alt som står i min makt for å la være. Big Thief er iallfall frekke som ravner når de dykker ned i de siste 30 års musikk. For her får du luftig pop, folk, country, rock’n’roll og ehh … «indie», hva nå enn i helvete dette ordet betyr i dag.

Det er ikke vanskelig å lage ei plate som spriker til alle kanter og blander genre og uttrykk. Det som er vanskelig er å få det til å henge sammen, og der virvaret blandes sammen og fremstår som en gjennomtenkt enhet, og det er altså dette Big Thief har klart med denne skiva, som i hine harde og gode dager ville blitt kalt et dobbeltalbum.

Og det er nettopp variasjonen, og hvordan låtene er porsjonert utover den 1 time og 20 minutters spilletiden, som gjør at man gang på gang klarer å absorbere den i helhet, noe man, om ikke gjøre, så iallfall bør bestrebe å teste ut – for maksimal lytteopplevelse.

Et lite knippe av eksempel her: «Love, Love, Love» kunne vært en optimal syntese av en stram PJ Harvey og et morrastein Pavement. «Little Things» slenger deg til åttitallet og The Smiths, blandet med den monotone og dronesvevende magien War on Drugs leverer på sitt beste.

«Spud Infinity» høres ut som Uncle Tupelo anno «Anodyne»-perioden (hør bare den triste og lekre fiolinen), og «Blurred View» kunne vært Blonde Redhead på sitt mest potente. «Sparrow» kunne vært en Patti Smith-låt løftet fra «Easter». Liker du Susanne Sundfør og Frøkedal er det også masse å hente her. Og så videre.

Big Thief høres da også veldig ut som seg selv, en viktig tilføyelse her. Og selv om Adrianne Lenker også pumper ut soloskiver, er det lite som tyder på at hun sparer gullet til disse, og lar bandet være et demokratisk kollektiv. Det er stemmen hennes, som kan veksle naturlig fra følsomt og tandert – til desperat og jagende, som er hele skivas, enn si bandets, viktigste element. Og av skivas 20 låter står hun oppført som låtskriver og tekstforfatter på alle, minus den smellvakre duetten «Certainty», med eks-ektemann og gitarist Buck Meek. Og nettopp deres tidligere konstellasjon gir låten en ekstra dytt.

«Maybe I love you/ Maybe I love you is a river so high/ Maybe I love you is a river so low/ I love you, still don't know», synger jeg-personen, før hen trekker sin egen sikkerhet i tvil. Vakkert.

Er folk flest i stand til å konsumere hele skiver på nesten halvannen time, uten å skippe hardt og nådeløst og dra høydepunkt ut i separate spillelister? Jeg vet da faen for egen del. Man har blitt latere med årene på dette, men her har jeg tvunget meg selv til å høre denne plata sammenhengende, simpelthen fordi dette møysommelig sammensatte verket fortjener det.

Og det har båret frukter, noe som gjorde at jeg måtte la det gå ei ekstra uke før jeg dykket ordentlig ned i skiva til å føle at en anmeldelse var rettferdig å komme med. Pretensiøst? Absolutt! Nødvendig? Helt klart! Man er da, tross alt, en gammal album-gubbe. Og er stolt av det.

Big Thief kommer til å toppe en haug av årets beste-lister når 2022 er omme. Det vil enten være fullt fortjent, eller så står vi foran et historisk sterkt plateår. Jeg kan leve med begge deler, i en kaotisk og ustabil tid. Granittsterk femmer.