DEATH BY UNGA BUNGA, Telegrafbukta, fredag

Death By Unga Bungas sjette studioalbum «Heavy Male Insecurity» har vært en av mine mest spilte skiver den siste tida. Herregud for et band. Med så godt som alle låtene fastlimt på hjernen var jeg så gira på bandets liveopptreden at forventningsnivået var satt høyere enn høydeskrekken min skulle tåle. Heldigvis kom jeg meg trygt på god vei til topps.

Guttegjengen fra Moss har vært aktive og fremadstormende siden debutalbumet «Juvenile Jungle» i 2010, og musikken er tøff, frisk, energisk og fengende rock’n’roll. Med det kunne bandet smelle i gang buktashowet med pyro og ildkasting allerede i åpningslåta – og selverklært introdusere seg som verdens beste rockband. Som om vi ikke har hørt den før da, liksom.

Tross ganske solid gjennomlytting av låtrepertoaret til Mossingene den siste tiden ble jeg stadig overraska over hvor mange av låtene som fenger som smurt. På ett tidspunkt må de da være tomme for knall-låter, tenkte jeg, og tok feil. Vokalist Sebastian Ulstad Olsen har en råfet stemme – det er imponerende hvordan han kan levere så raske og energiske låter eksemplarisk godt live. Jeg rakk å kjenne leggkrampa allerede etter 20 minutter – det var så å si umulig å stå i ro. Jeg var åpenbart ikke alene, for i sidesynet kunne jeg observere en mini-moshpit som var i drift fra låt to til og med siste krampetak fra gitarene.

foto
Foto: Håkon Steinmo

Det er først og fremst låtene, og den rent musikalske fremføringen av dem, som gjør selve showet. Bandlogoen var backdrop bak artistene som var ikledd klær de antakeligvis også hadde på seg da de reiste hit. Sett bort ifra pyroen (som var overraskende god varmekilde i den ellers småkjølige Telegrafbukta), samt et ganske imponerende stunt der samtlige bandmedlemmer med strengeinstrumenter spilte halve «All Pain No Gain» med instrumentet på ryggen, skjedde det ganske lite sprekt på eller rundt scenen.

Jeg vil langt derifra kalle det kjedelig, men jeg har en slags følelse av at litt mer interaksjon med publikum kunne løftet det hele enda et hakk, samtidig som den noe tilbakelente vibben kler guttene godt.

Et pluss var det da bandet droppa den teite nå-går-vi-av-scenen-og-later-som-vi-aldri-kommer-tilbake-greia som har blitt nærmest fast inventar i ethvert konsertmanus, men heller spilte som tullinger mer eller mindre uavbrutt mot slutten – dog avsluttet med en passelig klein form for kline-rulett til Aerosmiths «I Don't Want to Miss a Thing» over høyttalerne.

Det er ikke veldig ofte jeg går fysisk sliten fra en konsert – men i dag ble det på grensa. Death By Unga Bunga leverte en frisk og deilig rockekonsert og tok oss godt på vei til topps – men jeg tror også de har mer å gi.