Line Saus med band
Amtmandens, lørdag 26. mars
Jeg var mildt sagt gira da jeg entret Amtmandens der Line Saus med band spilte i går kveld. Endelig var det klart for releasekonserten for hennes første album, «Waltz in the Vapor», som ble utgitt i mai i fjor. Forventningene mine var høye, og sammen med et gjennomgående solid band klarte Line Saus å innfri – til de grader.
Amtmandens baksal var rigget med sittegrupper i front – og ståplasser bak, noe som tilsynelatende passet godt for et publikum med en gjennomsnittsalder langt over min, som gjerne går på konsert med mål om å ta seg noen glass vin i forkant. Scenen var ikke innredet på noe fancy vis, røde lys pekte mot bakteppet, det sto ei vintagelampe i hjørnet og en retromikrofon i front.
Mark Steiner, som har samarbeidet med Line Saus flere ganger før, blant annet på singeldebuten «Six Feet Under» i 2018, varmet opp med fire gode låter og satte stemninga, før hovedpersonen selv med band entret scenen.
Gjengen var ikledd retroantrekk, som polkadotkjole og bukseseler som passer stilen i musikken godt – rock, americana og pop med en mystisk undertone – som et eldre publikum kanskje gjenkjenner fra band som Nick Cave & the Bad Seeds, og som det yngre publikumet gjenkjenner hos amerikanske Lana Del Rey.
Det er ikke en beskjeden sammensetning av folk Saus har med seg i bandet når hun spiller konsert. Besetningen på fem består i tillegg til Line selv, av Truls Nordby (Cult Member) på trommer, Stian Høyer Grønbech (Elias Jung, The Late Great) på tangenter og vokal, Torbjørn Rogde (Bats of Congress) på bass og allestedsnærværende Håvard Stangnes på gitar.
Dette er rutinerte musikere i særklasse, som peiser på fra start til slutt, og spiller så bra sammen at man skulle tro de ikke gjorde annet. Det er egentlig ikke vits å trekke inn enkeltlåter her, for det låter så sterkt hele vegen – men jeg kan ikke unngå å nevne hvor imponert jeg blir av livefremføringen av «This Is My Resignation», der Stangnes og Saus leverer et helt rått fingerspill på gitar.
Det er god stemning i rommet denne marskvelden. Det synges bursdagssang for Stangnes, det jubles og det ropes om ekstranummer. Hovedpersonen selv fremstår beskjeden mellom låtene, noe som sjarmerer, men responsen fra publikum viste helt klart at det er noe hun har null grunn til å være. Line Saus med band er kanskje det aller, aller beste Musikk-Tromsø har å by på, og det handler åpenbart ikke om mangel på konkurranse.
Konserten føyer seg inn i en lang rekke av utsatte og forsinkede slippkonserter, som drar nytte av å servere et sett med låter som har fått god tid til å godgjøre seg i manges ører. Ikke bare har Line en fantastisk, unik stemme og et knallsterkt band, hun er også en helt rå låtskriver som evner å fortelle gode historier gjennom hver eneste sangtekst.
Undertegnede fikk for alvor øynene opp for denne type historiefortelling når nettopp Saus slapp nevnte «Six Feet Under» for fire år siden – en ballade i duett med Steiner, som elegant skildrer et drama om utroskap, sjalusi og mord. Endelig fikk jeg høre denne live med Steiner selv – et av kveldens mange høydepunkt.
Bandet leverte tretten låter, medregnet ekstranummer og en cover av PJ Harveys «This Mess We’re In» - originalt en duett sammen med Radioheads Thom Yorke, her tatt hånd om av Stian Grønbech. Publikum, som hadde vært irriterende pratsomme under oppvarmingen (skam dere!), var oppslukte når hovedpersonen selv sto på scenen. Undertegnede kosa seg i alle fall så mye hele vegen at konserten gjerne kunne vart lengre – men det hadde nok også krevd et større repertoar av låter enn det Saus har rukket å slippe. Jeg håper det kommer minst hundre flere album av Line Saus.
Sterk femmer.