SUSANNE SUNDFØR «blómi» (Blomi Records)

Hun er nå en svært erfaren artist, men hvem sier at man ikke kan blomstre flere ganger i løpet av ens kunstneriske virke? Tittelen på Susanne Sundførs nye album gir meg «en ny start»-vibber, men det viser seg å være bare delvis sant.

Signaturen, i form av den praktfulle stemmen og de storslåtte melodilinjene, er fortsatt intakt. Og haugalendingen har aldri slått meg som typen som er redd for å prøve noe nytt. Snarere tvert imot, har hun gjennom de foregående seks platene fremstått som en rastløs sjel.

Det har gått oppsiktsvekkende lang tid, hele seks år, siden hun sist ga ut et album. Etter å ha hoppet på og av studier i norsk og urtemedisin (!) har Sundfør åpenbart høstet nok inspirasjon for å lage ny musikk igjen. At hun har stiftet egen familie setter også sitt preg på konseptet, som i tillegg til å ha et «grønt» fokus, setter de nære og kjære relasjonen i et positivt lys.

Trommemaskinen fra «Ten Love Songs» (2015) er fortsatt stuet bort, og synthen hentes bare sporadisk ned fra roteloftet. Susanne Sundfør fortsetter i trubadur-sporet fra «Music for People in Trouble» (2017), bare med økt instrumentering.

Men hun spiller fortsatt ikke «safe». Det er vanskelig å lage en introduksjon med lavere showbiz-faktor enn en snau fire minutters spoken word-seanse på «norwenglish», med lydeffekter som snytt ut av et hørespill på radio plingende og plongende i bakgrunnen. Man jo bare elske slike stabeis-fakter.

Godlyden treffer oss uansett nokså raskt, og tittelsporet er alene verdt en liten studie. Et enkelt pianoriff ruller av gårde, plukker opp karakteristika fra folk, jazz og pop langs veien, og ender opp med hodet bak og øynene lukket, i pur gospel.

Og den høystemte stemninga stopper på ingen måte der. «leikara Ijóð» er en reinspikka spiritual, med korarrangement mektige som harmoniske tordenskrall. I «Alyosha» settes naturkreftene nok en gang i sving, der det virker som om Sundfør har absorbert maksimalt av energien fra sola.

Den grandiose andakten avbrytes brått, da «Ṣānnu Yārru Lī» er som en kald klut i fleisen. Nå skal Susanne snakke igjen, men denne gang på tysk (!) over en beat i Tom Waits-ånd, mens fløyter spiller noe som kunne vært temamusikken til en blaxploitation-film.

Sundfør fremstår som livredd for å kjede seg, på godt og vondt. Låtene er som en rekke u-svinger, der hun til slutt faller ned på en helt annen akkord enn et trent popøre forventer. Som lytter er det umulig å kjede seg, og når det melodiske muskelminnet – etter noen gjennomhøringer – har satt seg, er overraskelsen snudd til tilfredstillelse.

Tekstene tolker jeg dithen at Susanne Sundfør lengter tilbake til en tid der ting var mindre kompliserte, og preget av samhold i stedet for splittelse. Hun søker tilbake til sine røtter i lyrikken, men også musikalsk. Flørten med elektronika begrenser seg nå til rollen som gjestevokalist for Röyksopp. Dansegulvet er forlatt, til fordel for den gamle pianokrakken.

Apropos røtter, stusset jeg litt over de norrøne titlene på låter som hovedsakelig fremføres på engelsk. Dette viser seg å være et nikk til bestefaren, lingvisten, som er avbildet sammen med unge Susanne på omslaget.

Hvordan dette blir på Bukta, og andre festivaler Susanne Sundfør gjester denne sommeren, er jeg svært spent på. Det ryktes at hun skal ha med seg sjeldent mange musikere og korister ut på veien. Dette, og den storslåtte musikken på «blómi», gjør at jeg forventer mektige seanser.