CAT CLYDE
«Down Rounder»
(Second Prize Records)
Noen ganger føles musikk veldig nært, uten at man kan forklare det med fysiske parametere. Cat Clydes nye album er et slikt tilfelle, der musikken på ingen måte er forutsigbar, men allikevel sitter i kroppens muskelminne.
Å gynge med kroppen, tromme litt med fingertuppene i bordet, og nynne på melodiene faller svært naturlig for meg. Og dette er først og fremst en kompliment til kanadierens talent som popkomponist, ikke undertegnedes imponerende hørsel og reflekser.
Det ligger også mye på lur under overflata, gjennom de 10 låtene som utgjør «Down Rounder». Vår venn Cat kan synge både mykt og kontant – og nærmer seg en særegen versjon av jodling i flekkene. Selvsikkerheten hun utstråler slår allikevel sprekker om man hører etter på hva hun faktisk synger. Tekstene preges av en generell uro som gir låtene litt ekstra skarpe kanter.
Cat Clyde går aldri den klassiske i singer-songwriter-fella, der fokuset er festet på ens egen navlelo. Melodiene trampes ut med en herlig energi, og glimtet i øyet forsvinner ikke selv når tårekanalene truer med kraftig lekkasje.
Hun sverger ikke til noen sjanger, men stjeler heller litt ifra alle hyller. «Papa Took My Totems» er en aggressiv rocker, mens «Mystic Light» er perfekt pop med litt kosmisk cowgirl-krydder på topp.
Platas sterkeste spor er allikevel den skumle pianoballaden «I Feel It». Her føler vi at endetida kryper nærmere, som om elva stiger farlig nært husveggen, eller en utslettende strøm av lava er på vei nedover fjellsida.
På tross av bredt vingespenn er «Down Rounder» et befriende ukomplisert album. Er Cat Clyde det beste fra Ontario-regionen siden Neil Young? Hun har i alle fall levert et en plate som fortjener å spres over hele det internasjonale musikk-kartet.