RATTLESNAKE MILK

«Chickenfried Snake» (Feels So Good Records)

Denne skiva kom ut samme dag som Feedback presenterte de beste skivene fra 2022, noe som var skikkelig lumpent gjort, ikke minst siden det fikk kåringen til å fremstå manglende, at det for all evig ettertid vil være risset i stein at undertegnende ikke hadde dem med på egen topp 10-liste for 2022. Av dette kan man lære to ting:

1: Aldri gjør opp det musikalske regnskapet og offentliggjør din egen selvangivelse før første nyttårsdag.

2: Tro aldri at du får med deg alt. Selv ikke fra band og navn du tror du har kontroll på. For du har aldri kontroll.

Nu vel, Rattlesnake Milk leverte med den selvtitulerte skiva si ei av de aller beste skivene som kom i 2020, den var til og med på pallplass for undertegnende. Der pendlet de mellom uptempo og kontante countryrocklåter til noen tåredryppende såre og hinsides vakre ballader.

Den Austin-baserte kvartetten hørtes ut som en perfekt syntese av The Gun Club og The Sadies, med låter om skjebner fra utenforskapet i et slitent post Trump-USA. Jeg tror jeg hørte skiva 50-60 ganger bare det året den kom, og siden er vi mange som har ventet på oppfølgeren, ikke minst i spenning på hvor de ville ta veien.

Debuten fra 2014 er mer rockabillypreget, og høres ut som et Legendary Shack Shakers uten punkrock-elementene, og med et ganske lurvete og bøyd sound, mens de på nevnte oppfølger tok steget i mer melodiøs retning, med et kvalitativt hopp, og der de var blitt betydelig bedre å spille.

Den videre utviklingen er heldigvis som man kunne håpe, for de fortsetter i den melodiøse retningen, der låtskrivingen står i høysetet og den fabelaktige musiseringen i en klassisk bass/trommer/gitar/gitar+vokal-besetning løfter det inn et univers der det hele låter så eminent og vakkert at man kan dåne av mindre.

De er hakket mer nedpå enn ved forrige korsvei, men det synes jeg ikke gjør noe overhodet, simpelthen fordi låtnivået er så himla høyt her. Ikke én av ni lekre låtene, pent fordelt over knappe tre kvarter, er noe som ligner å være fugemasse. 9-10 låter er i grunn helt perfekt på ei skive, man skal ha særdeles gode grunner for å ta med flere.

Og her bare flyter de inn i hverandre. Vokalist og gitarist Lou Lewis er kanskje ingen Mickey Newbury, men han synger med så mye ektefølt nerve, og så presist og vakkert, at det kompenseres ypperlig. På en klubb må dette være noe av det aller kuleste man kan se per nå. Opptakene som ligger på nett ser da – og høres – også fantastiske ut.

Rattlesnake Milk begynner å få litt mer oppmerksomhet i hjemlandet nå, og det er svært gledelig og rett, men de burde virkelig få snasket seg over Dammen og spilt for et europeisk publikum, ikke minst her i Norge og Skandinavia, der vi elsker det de holder på med. Hva med en runde som support for The Sadies? Man kan bli svimmel av å tenke på mindre. Ei av fjorårets beste skiver, dette. Og ei av de beste i 2023.

PS: Vinylutgaven er i trykken og de fysiske herlighetene skal være tilgjengelig i mars.