– Det er snart 15 år siden sist jeg hadde solokonsert hjemme i Tromsø, så da jeg ble spurt om å komme og spille, ble det for galt ikke å takke ja. Å spille på hjemmebane er både en plikt og en glede, sier Espen Lind over telefonen.

Han gjorde fire akustiske kvelder med eget materiale i Trondheim i vår. Det var da 14 år siden sist han hadde opptrådd som soloartist.

– Jeg var ikke klar over at det var så lenge siden, og det føltes ikke sånn heller. De siste 10–13 årene har jeg jobbet med å lage plater og låter for andre, og det var skikkelig gøy å dra fram egne låter igjen. Jeg opplever dem på en annen måte nå enn da de var ferske. Og så ble konserten veldig godt mottatt. Jeg kjente at, Fader, dette var ganske ålreit, altså, sier Lind før han blir avbrutt av sønnen på fire år som syns pappa har snakket nok i telefonen nå.

– Pappa, kan du lage meg popcorn?

– Du må vente til jeg er ferdig i telefonen. Hør, mamma roper til deg og spør om du vil spille på mobilen hennes. Løp til henne, sier Lind.

– Ikke alltid artistene har truffet planken like godt

Han er hjemme med sykt barn i dag, hjemme i Son. Om noen dager skal han reise til den egentlige hjembyen, Tromsø, for å spille en akustisk konsert kun bestående av egne låter. Noen har han skrevet til seg selv, noen har han skrevet for andre. For eksempel for Beyoncé. Låta «Irreplaceable» var USAs mest solgte singel i 2007, den tjuefemte mest suksessrike sangen i USA det tiåret.

I 20 år har hans primærvirke vært å skrive og produsere musikk for andre artister.

– Mange spør meg om det fins noen låter jeg angrer på å ha gitt bort, og det kan jeg med hånda på hjertet si at det ikke er. Jeg har like mye glede av å høre ei låt få et liv med en annen artist, at de får en hit med min låt, som hvis jeg skulle framført den selv. Min primære glede med musikk er å lage den.

– Jeg lurer mer på om du noen gang har sendt en låt til en artist og tenkt «Hva faen har du gjort med låta?» når du hører resultatet.

– Haha! Uten at jeg har et godt eksempel på det, er det ikke alltid man føler at artistene har truffet planken like godt, det er ikke det. Men som regel er jeg veldig fornøyd, og som oftest får jeg også være med i prosessen og kan påvirke resultatet.

– Jeg var ikke gal likevel

Lind vokste opp i et hus like ved Myrengblokkene oppå Tromsøya, to minutters gange fra Prestvannet barneskole. Det var en helt normal 70/80-talls barndom, forteller han. «Gå ut og lek», var det man stort sett holdt på med.

– Jeg satt også mye inn og hørte på plater og prøvde å spille gitar. Musikk har vært den viktigste sysselen i livet mitt så lenge jeg kan huske. Og det var alltid tilgang på musikk og instrumenter i huset. Vi hadde en gitar og et piano, mamma spilte fiolin, og min stefar var også veldig musikalsk.

– Husker du da du forsto at du kunne synge?

– Nei, vet du, for å være helt ærlig var ikke synginga drivkraften i musikken. Jeg var opptatt av å være en fyr som skrev låter, og synginga var liksom det som fulgte med. Jeg har aldri hatt enorme ambisjoner som vokalist. Men da jeg var 14–15 år begynte kanskje synginga å høres ålreit ut.

Som bitteliten var de største idolene Paul Stanley i Kiss og Barry Gibb i Bee Gees. De sto begge på scenen med gitar og spilte egne låter, og en bitteliten Espen Lind bestemte seg for at dette også skulle bli greia hans. Og det kan man trygt si at det ble.

– Jeg var alltid overbevist om at breaket ville komme en dag, at det måtte skje, men at det skulle ta 12 år var kanskje i overkant lenge, sier Lind.

Da han som 24-åring ga ut albumet «Mmm ... Prepare To Get Swayed» under artistnavnet Sway, hadde han allerede jaktet drømmen i ti år. Kritikerne elsket albumet, men nesten ingen kjøpte plata. Men to år etterpå kom endelig breaket han hadde ventet på.

Balladen «When Susannah Cries» klatret rett til nummer én på den norske singellista, og der ble den værende i to måneder. Singelen endte opp med å toppe listene i 11 land verden over.

– Jeg husker en følelse av lettelse, mest av alt. Jeg hadde brukt 12 år på å komme meg dit, og jeg hadde prøvd og prøvd og tryna, ingenting hadde fungert. Dette kan funke, tenkte jeg. Jeg var ikke gal likevel.

Duett med Dagny?

Rett etterpå kom neste hit, «Baby You’re So Cool». Lind hadde så mye medvind på det tidspunktet, alt han gjorde funket.

– Dette var noe jeg hadde jobbet mot i 12 år, så jeg tvilte ikke på noe. Jeg syns det er en gave å måtte jobbe så hardt for suksessen. Å få så mye motgang, å bli stilt til veggs så mange ganger, gir deg en ballast. Du får hele tiden kvesset egoet ditt og konkurranseinstinktet, og du blir tvunget til å ha en veldig sterk oppfatning av hva du er, hvorfor du er god, hva du har å tilby. Du er den eneste som tror på deg selv, så du er den eneste som sitter med svarene.

– Jeg husker at jeg hadde «When Susannah Cries» på repeat på CD-spilleren og var helt amazed over at du var fra Tromsø, at suksess kan skje for «folk som oss» også. Hva tror du det har å si for landsdelen at vi har artister som Dagny nå?

– Jeg tror det er kjempeviktig. Hvis det sitter 15-åringer på jenterommet og skriver låter nå, er Dagny beviset på at det faktisk går an å komme fra Tromsø og bli en hit. Du må selvsagt ha talent i massevis og jobbe hardt, men det er mulig.

– For min generasjon var a-ha bandet som viste at det faktisk var mulig å være norsk og ha ambisjoner i utlandet. Det var helt uhørt, det gikk jo ikke an. Men de fikk det til, og det ga min generasjon musikere en enorm selvtillitsskyv.

– Mens vi snakker om Dagny. Kommer det en duett med dere snart?

– Det har vi ikke snakket om. Jeg tenker at et samarbeid burde være tuftet på mer enn at begge er fra Tromsø, men jeg syns hun er dødsbra, så vi får se.

Gitarkameratene og The Voice

I tillegg til å være soloartist og skrive låter for andre, turnerte Lind land og strand med «De nye gitarkameratene» i 2006. Det var aldri planen, det bare skjedde.

– Vi fire opptrådte på et lukket event i Oslo hvor hver av oss spilte separat. På backstage fant vi ut at vi bare for moro skyld skulle øve inn en felleslåt, og valgte «Hallelujah». Reaksjonen på den låta var så sterk at vi havnet på Skavlan, og det startet hele greia.

Det var som et ekspresstog der man enten måtte hoppe på og holde seg fast for livet, eller bli igjen på perrongen, sier Lind. Alle fire hoppet på, og turnerte over hele landet den våren og sommeren.

– Det var aldri ment som en permanent konstellasjon, vi hadde jo alle våre egne karrierer.

Men det er ikke musikkarrieren til Espen Lind han er mest kjent for blant de unge. For dem er han bare en dude på TV, mentoren i The Voice.

– Har du noen gang fått dårlig samvittighet for ikke å snu deg i den røde stolen?

– Nei, men jeg føler veldig med dem. Jeg syns de er modige som tør å blottlegge seg, og jeg kjenner det i kroppen når ingen snur seg for dem. Det gjør vi alle, for alle som har kommet seg en vei i musikkbransjen har opplevd å få døra i trynet. Og de får det attpåtil på TV, og det må være fælt.

– Er det skumlere å opptre etter The Voice?

– Nei, jeg har blitt såpass avslappa til det meste nå. Da jeg var yngre, følte jeg at jeg konstant hadde noe å bevise, men nå syns jeg bare det er gøy. Jeg spiller noen låter og forteller noen historier, og hvis folk liker det er det topp. Dette er et rent overskuddsprosjekt, og det har vært ganske befriende å oppleve å ha så lave skuldre.

– Jeg kan garantere null julestemning

Gjennom telefonen kan man høre at Linds sønn er lei av telefonen, og har begynt å klimpre på pianoet.

– Før vi legger på. Hva kan folk som kommer på konsert i helga forvente seg?

– Dette er en konsert i jula, med det er ikke en julekonsert. Det kommer ikke en liten deilig er jorden, jeg kan garantere null julestemning. Men jeg tror det blir skikkelig fint, akustisk og nært.

– Er tromsødialekta ferdigpolert og klar for hjemmepublikummet?

– Jeg har jobbet hardt med å beholde dialekta, og det fins mange som knoter mye mer enn meg. Selv om dialekta kanskje ikke er så bred som den en gang var, så gjør jeg så godt jeg kan. Det er mitt eneste forsvar.

– Jeg har en sterk forankring til byen, selv om jeg ikke er der så mye som jeg ønsker. Så jeg gleder meg skikkelig til å komme hjem.