WOVENHAND «Silver Sash» (Glitterhouse)

Det har ikke kommet noe ordentlig album fra denne kanten siden 2016, så det var virkelig på høy tid. David Eugene Edwards har jo vært der ute helt siden første halvdel av nittitallet, da som frontfigur i countryrockbandet 16 Horsepower, et band som gradvis ble lagt på is, og så lagt ned, da sideprosjektet Wovenhand tok over som hovedgeskjeft.

Den selvtitulerte debuten til Wovenhand er fryktelig underkjent, og den var mer eller mindre et soloalbum fra Edwards, som spilte nesten alt av instrument. Skiva burde vært hyllet som den strøkne klassikeren den er, både da den kom og sett i retrospekt. Den varme produksjonen, de helt vanvittige ståpelslåtene, og all den fabelaktige vellyden han klemte ut av seg da satte meg helt ut for 20 år siden. Jeg hører fortsatt på skiva med ujevne mellomrom.

Den gang var bandet en folk/soultrio, da de omsider la ut på turné, men mye har skjedd siden den gang. Flere av skivene ble etter hvert ganske arty og rare, og jeg mistet litt kontakt med hele greia. Konsertene var ikke like bra som de hadde vært med 16 Horsepower (som var et helt sjukt bra liveband), og de ble særere og mer og mer utfordrende.

En konsert jeg så på Rockefeller for noen år siden, jeg husker ikke året, men det var sist de var i Norge, endret den oppfatningen. Min betydelig bedre halvdel og jeg var i Oslo for å se noe annet, men når nå Wovenhand først var samtidig som oss i byen, dro vi og så dem, rimelig uten noen form for forventninger. Det var som å bli truffet av lynet. Vi sto bare og gapte og så på hverandre. Etter konsert gikk vi bare tause og rett ut av konsertlokalet og rett på en bar, og først etter noen stive og kjappe runder var vi i stand til å snakke om det. Vi var helt fjetret.

Det er iallfall slik jeg liker å huske det. Fordi det var så overveldende, så autoritært, så massivt og så brutalt. Null chit-chat. Null snakk mellom låtene, knapt et thank you. Det var ingenting som minnet om den Gun Club-aktige countryrocken fra gammelt av, ei heller det soulbandet Wovenhand hadde vært. De hørtes mer ut som et apokalyptisk Joy Division fra Midtvesten, som hadde hørt mer på metal enn Roxy Music og Velvet Underground.

Det er i forlengelsen av dette «Silver Sash» nå fortsetter. Bandet har for lengst forlatt trioformatet, og kvartetten rendyrker nå dette særegne soundet Edwards sakte har jobbet seg frem til. For første gang har han tatt med seg kompanjong og gitarist Chuck French, som til vanlig spiller i det harde bandet Planes Mistaken For Stars, og her gis det ikke gratis ved dørene.

Edwards har alltid vært eksplisitt opptatt av sitt dypt religiøse ståsted, men det er ikke akkurat korsang og tandre salmer vi her hører, men mer en gammeltestamentlig, svovelsprutende og gudfryktig messing, der Den Skinnbarlige Satan flyr rundt i rommet og skaper angst og åndelig uro. Soundet er helt enormt storslagent, med masse bunn og et vell av gitarer som, i lag med Edwards intense og særegne stemme, ruller over deg som lytter.

Den harde industrikverna til The Stooges, og metal/kraut-referansene er åpenbare, samt Nick Cave på sitt mest nådeløse, men det høres ikke ut som dét heller. De holder på med noe helt eget her. Litt sånn som norske Årabrot gjør, en referanse som også gir full mening. Låtene er mer som brutale messer, der yppersteprest og frontfigur Edwards later til å forkynne en darkness som ikke lar seg forklare før du gir deg hen i lyttingen.

Det er ikke ett svakt spor her, og selv om låtene ikke har konvensjonelle strukturer, med refreng og vers, har de masse lim og avhengighet i seg. Takk og lov stopper skiva på knappe 33 minutt, for det holder. Men herregud (no pun intended), for et helt makalaust verk han her har hugget ut av sitt indre kaos. Skal du teste ut bare én låt, skal du – foruten å straffe deg selv for å være en lat løk – sjekke ut eposet «Omaha».

Du kommer ikke til å høre noen verdens ting i 2022 som ligner på dette. Ikke noe som er i nærheten. Det gjelder også den iboende kvaliteten som hviler over hele skiva. Lett et av årets album, dette. Brutal og sterk femmer. Så er det bare å ta en liten pause og gyve løs på en ny runde. For en fyr han er, David Eugene Edwards. Jeg tenderer til å kalle ham geni.