BIGBANG Telegrafbukta, torsdag

– Tusen takk for at dere gidder å gå på konsert!

Han skal ha for takknemligheten, Bigbangs bandsjef og frontmann Øystein Greni. Og det forplikter jo litt å åpne Bukta etter to år med en uønsket festivaltørke.

Etter en litt seig konsertstart, som attpåtil blir ufrivillig marinert i regnvær, sprer Oslo-bandet etter hvert godt humør blant tilhørerne. Partyfaktoren økes betraktelig idet blåserekka med fem unge Tromsø-musikere – eller «Tromsø brass allstars», som Greni døper dem – inntar scenen.

Stemninga blir raskt såpass bra at deler av publikum faktisk bidrar med trestemt (!) allsang under «Wild Bird». Konsertens første del nyter også godt av at Bigbang leverer flere av sine sterkeste låter i en liten halvtimes-raptus.

Selv om han er en disippel av gubberocken (en hedersbetegnelse, for dem som måtte lure), har Greni både sjarmen og sitt gutteaktige utseende i behold.

Fingerferdighetene til Bigbang er det i tillegg få som kan matche. Torsdagens konsert var som å få massert øregangene av rock’n’roll-klinikkens tre kyndigste par hender.

Greni styrer showet bak gitaren, mens trommis Olaf Olsen og bassist Nikolai Hængsle viser hvorfor halve Artist-Norge ligger langflate, med dådyrøyne og foldede hender, etter deres tjenester. Trioens nærmest barnlige spilleglede smitter, naturlig nok, over på oss tilhørere.

foto
SPILLEGLEDE: Bigbangs Nikolai Hængsle sørget for prima bassisme torsdag. Foto: Hakon Steinmo

Slik sett er Oslo-trioen som skapt for å åpne en rockfestival på ettermiddagstid. Godfølelsen sprer seg raskt i kroppen. Musikken matcher den friske følelsen av dagens første ølslurker.

Festival, dere! Det er nå faen ikke den verste oppfinnelsen, tør jeg påstå.

Euforiske tilstander når vi allikevel ikke. Det helt store kicket uteblir, og intensiteten dabber av mot slutten av det 75 minutter lange settet.

Bigbang på en norsk festivalplakat har vært blant sommerens mest forutsigbare syn i et kvart århundre nå. Selv om det folkekjære bandet aldri fornyer seg, er det ikke antydning til mugg eller mose på verken de nye eller gamle favorittene. Når det er sagt, klarer jeg meg godt uten enda en fremføring av «Girl in Oslo» i overskuelig fremtid.