Da var første dag unnagjort, og vi er klar for dag to av årets Bukta. Men hvem er alle disse artistene som spiller, hvilke skiver bør jeg sjekke ut med dem, og hva skal jeg egentlig se opp for, tenker du kanskje?

Det er selvsagt ingen som helst slags grunn til panikk, for den rause, meddelsomme, flotte, herlige og innsiktsfulle mannen Egon Holstad har allerede gjort jobben for deg, og vil – tradisjonen tro – guide deg nennsomt gjennom programmet. Type, han der Egon!

Telegrafbukta

kl. 17.00 HALVDAN SIVERTSEN

Den tromsøfødte prisgrossisten og multiselgende artisten har vært en kjent og folkekjær visesanger over det ganske land i et par, tre mannsaldre. Seks Spellemannpriser (hvorav to sammen med Gitarkameratene), innlemmelse i Rockheims Hall of Fame og utnevnelse til kommandør av St. Olavs Orden sier jo sitt.

Haltis skulle feire seg selv og sitt 70-årsjubileum med masse brask, temmelig mye bram og minst 70 konserter i 2020, før den helsikes pandemien kom og skrudde til krana for nesten all kulturell moro. Han var klar for Bukta da også, som han igjen var i 2021. Ergo er han en av få artister som har vært booket på Buktafestivalen tre ganger, men uten noen gang å ha spilt der. Denne tvilsomme rekorden kan forhåpentligvis strykes etter kveldens dont.

Forvent massiv allsang fra de over 60, samt diskret buing fra bakre rekker når Bodø/Glimt-sangen «Ti tusen tommeltotta» blir fremført.

Anbefalt skive: Med en katalog som spenner seg over 50 år med utgivelser, er det jo fristende å gå for ei samleplate, men det er jo mye artigere å gå for andreskiva «Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden» (1975), en tittel som får «Henrik Ibsens ripsbærbusker og andre buskvekster» til å fremstå som rene barneskirennet.

Den som klarer å si «Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden» «Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden» «Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden» fort – med en grunnpromille på 2, vinner et gratis Buktapass – personlig påspandert av undertegnende – til neste års festival.

Se opp for: Edd Sivertsen, bodøværingen som er daglig leder på Blårock, et sted han ifølge tunge rykter har tenkt å gjøre om til Gulrock, med vegger klebret med kråkesølv. Han kommer garantert til å ta hele området foran scenen til sitt eget, der han i rus fremskaffet av ulovlig medbrakt Bodin-øl raller fram og tilbake og roper «Bode! Bode! Bode! Æ é fra Bodeeee!»

kl. 19.05 DEATH BY UNGA BUNGA

Hvis man ikke klarer å si så mye smart, kan det ofte være lurt å lene seg på dem som har gjort nettopp det. Derfor siterer jeg bare en genial mann her, fra en tekst om fjorårets fonogram fra bandet: «Dette bandet er i den gjeve kategorien «hadde de ikke eksistert, ville vi måttet finne dem opp.

For vi trenger Death By Unga Bunga. I et drøyt desennium har eksilmossingene vært en pålitelig kilde til frisk, energisk, velspilt, fengende og tøff rock’n’roll. At de er et bra liveband har vært en etablert sannhet i kongeriket siden før debuten.

Å dra på konsert med DBUB er noe av det mest meningsfulle man kan gjøre innen et utvidet kulturbegrep. Det er alltid bra, og man skal være bra surpompene og allergisk mot hard, rytmisk musikk for ikke la seg rive med og forlate lokalet med et bredt glis.

De er et band som på sett og vis har skjønt alt, og at rock’n’roll-konserter handler om å skape energi, uten å bli forutsigbare eller dølle. For deres tilgjengelige og fengende musikk til tross, er det alltid noe farlig som lurer i kulissene hos dem. Og rock’n’roll i sin edleste form skal være farlig».

Snakk om å treffe spikeren på hodet. Så utrolig presist og bra skrevet! Nok en påminnelse om å lese Feedback hver fredag for sunn, viktig og betimelig folkeopplysning.

Anbefalt skive: Spill DBUB-lotto, skriv opp alle seks albumtitlene deres på seks separate lapper og bare trekk én av dem. Det blir uansett ikke feil, simpelthen fordi de har til gode å gi ut ei svak skive.

Se opp for: Klining. Det blir alltid klining på DBUB-konsert. Både blant publikum og – vel så vesentlig – blant bandmedlemmene.

kl. 20.50 TURNSTILE

Det hardtslående, amerikanske bandet har med sin miks av hardcore, punkrock og powerpop fått stadig mer medvind i seilene siden oppstarten i 2010, der både skivene og konsertene er gjenstand for massiv åtgaum i musikkpressen, ikke minst her i Europa, der både Kerrang! og NME har trykket dem til sine bryst.

Kvintetten er så langt unna innadvendt og navlelofiksert shoegazer-sutring du kommer, og konsertene deres er av det halsbrekkende slaget der minst et tosifret antall publikummere må på legevakta etter endt tørn, akkurat så vakkert som det en gang var.

Med masse innestengt frustrasjon for ikke å ha kunnet spille nevneverdig live de siste årene, er det derfor duket for en komplett utblåsning i havgapet i nord. Hard rock laget i byen til Omar Little (R.I.P.) kan dessuten aldri undervurderes. Det kan rett og slett være helseskadelig. Bare spør Stringer Bell.

Anbefalt skive: De har gitt ut fem EP-er og tre fullengdere, der det siste fonogrammet, fjorårets «Glow On» er et opplagt valg (selv om det er mye kulere å si at man likte dem best på den første EP-en).

Se opp for: Tidligere byrådsleder Øyvind Hilmarsen. Han tror nemlig at Turnstiles er en hyllest til Nei Young-låten «For the Turnstiles», og siden Hilmarsen utelukkende hører på Neil Young, og intenst hater alt annet som er noe annet enn Neil Young, vil alle sikringene i hodet ryke allerede midt under førstelåten. Husk ørepropper. Hilmarsen som rakner overdøver selv hardcore fra et PA-anlegg.

kl. 22.45 DAGNY

Det var sannelig på høy tid! Da Bukta begynte å strekke rock-begrepet litt mer, la det bare mer og mer til rette for at hun endelig skulle finne veien hit, etter et par runder i sentrum hos Rakettnatt-festivalen. Eller, det vil si, hun har jo allerede spilt i Bukta, men da som gjestevokalist for The Dogs.

Denne gangen er hun der derimot som seg selv, under eget navn og som headliner, og med et pandemitynget publikum med kroniske festivalabstinenser, ligger det dermed an til den største hjemmeseieren i Tromsø siden TIL slo Kongsvinger 8-0, i 1995.

Dagny er ikke bare en artist som er flink til å gi ut fengende, digitale singler – vel hun er dét også – hun har også sabla dreisen på det å spille live, fanger alltid publikum i sin hule hånd, og nå har hun pinadø gitt ut fullt album også. I alle format. Så det så!

Anbefalt skive: Og da må vi jo selvsagt anbefale å kjøpe 2020-skiva, den kritikerroste og megetselgende «Strangers / Lovers». Og den skal aller helst avspilles på rosa vinyl.

Se opp for: Halvdan Sivertsen, for han ikke gått og lagt seg riktig ennå, og når han ser Dagny live, blir han plutselig veldig jøger og ekstremt bevisst på at han er født i Tromsø. «Førr ei dame!», roper han hest og andpusten, før han fortsetter med: «Æ é fan ikkje fra Bode! Æ é fra Tromse! Både han Runar Bærg og han Runar Espejord é en kuk»!

Paradisbukta

kl. 18.15 FRØKEDAL & FAMILIEN

Musikkjournalister er aldri glad i å innrømme egne feilvurderinger, men bare for å utvise storsinn og bunnløs ærlighet i anledning årets festival, må jeg bare innrømme at det var en regelrett tabbe ikke å ha fjorårets skive fra Frøkedal inne blant de fem beste fra hele året (selv om jeg hadde med Tønes, der Anne Lise Frøkedal er en svær vesentlig bidragsyter, men det er bare pinlig unnasnakking, kjenner jeg).

Anne Lise Frøkedal er en helt ekstremt begavet musiker som på toppen av det hele skriver knallbra låter. At hun er dritgod på gitar gjør heller ikke noe. Konsertene hun gjør med bandet sitt er også helt utrolig flotte, superbe vitaminpiller rett i sjela. Konserten de gjorde sist de var i byen, foran et lite og koronabegrenset publikum, på Drivs minste scene, var regelrett superb. Her er det derfor all grunn til å tro at det leveres – og vel så det.

Anbefalt skive: Jeg liker faen meg alle skivene skikkelig godt, men går her for ovennevnte og fjorårets «Flora», simpelthen for at den er dritbra, og ei av de beste platene som kom i hele fjor.

Se opp for: En samlet Spellemannprisen-jury, som midt i konserten går lutrygget ned i fjæra og resolutt fyller lommene sine med stein, før de bestemt begynner å gå ut i havet i samlet tropp og forsvinner under havflata én etter én, vel vitende om at tidenes tabbe var ikke å gi Frøkedal og Familien en eneste Spellemannpris i fjor.

kl. 20.00 LÜT

Da de i fjor slapp skiva «Mersmak», gikk kollega Helge Skog fullstendig bananas, ananas, mango og tyttebær og skrev blant annet følgende: «På sitt nye album drar Tromsø-bandet oss ut av den kulturelle katakombetilstanden, til et sted der sola blender øynene og volumet treffer deg rett i magen.

I en skog av grå mus blir LÜT som en totempåle med lasertentakler. Selvfølgelig dras man mot lyset, og spisser ørene. LÜT er han kisen på festen du øyeblikkelig får lyst til å henge med – typen med kjeften full av raske replikker, lommene fylt med kinaputter, og faenskap i blikket.

Én ting er at bandet har en frisk attitude. Det viktigste er selvfølgelig at LÜT også kan de musikalske triksene. Triksene som får kroppen opp av setet, der du ubevisst synger med på refrenget allerede før du har fått med deg hva de faktisk synger. Og dette er ikke så lett å få til. Da ville jo langt flere ha lykkes, ikke sant?».

Tenker vi lar de ordene tale for seg selv.

Anbefalt skive: «Mersmak», selvsagt! Er du helt kørka eller?

Se opp for: Det oppløste Los Angeles-bandet Lutefisk, bandet selvsagt alle husker, ikke minst for deres siste skive, klassikeren og svanesangen «Burn In Hell Fuckers!» (1996). For når de fikk høre at Lüt spiller på en festival med rock og sjømat som to av tre grunnpilarer, og at et av bandene har lutet bandnavnet sitt, blir det månelyst.

Derfor vil de gjenforenes, reise til Tromsø og dernest stå foran scenen, sammen med den forhenværende, og syngeglade ordføreren, Jens Johan Hjort, og brøle «Burn In Hell Fuckers!»

kl. 21.50 THE BLINDERS

«I England skjer det mye nytt!», sang et rasende, norsk geni allerede i 1983, og han hadde jo så rett, så rett. Den gang. Engelsk rock hadde siden første halvdel av sekstitallet satt standarden for rock’n’roll, en fjong tradisjon de skulle ivareta fram til midten av nittitallet. Siden den gang har det hele gått litt mer trått for det tidligere imperiet.

Men det skjer heldigvis fortsatt noe nytt i England, og den Manchester-baserte Midlands-trioen The Blinders har plukket opp hansken. Med politisk tunge tekster, en mørk og tung avart av rock’n’roll, hissige konserter og en karismatisk frontfigur i Thomas Haywood, har de blitt sammenlignet med alt fra The Clash og Nick Cave til The Doors og tidlig solo-Iggy (Herr Pop, ikke frøken Azalea).

Man kunne gjerne slengt landsmennene i eminente, og akk så bortglemte, Gallon Drunk i samme potten. Dette kan fort bli årets snakkis på festivalen, bandet du ikke visste at du var fan av før du så dem.

Anbefalt skive: De har gitt tre EP-er («Electric Kool Aid» I og II kom i år) og to fullengdere. Vi går for den brutale andreskiva «Fantasies of a Stay at Home Psychopath» (2020). Sjekk iallfall ut den sugende og dødsbra låten «From Nothing to Abundance».

Se opp for: Ragnar Olsen. Han trodde nemlig at det siste politisk rasende bandet som hadde spilt i Bukta var det akustiske prosjektet Høtt i Tinningen, den utagerende og fly forbanna forløperen til Boknakaran, som spilte rundt et studiesirkelbål i fjæra rett nedenfor Paradisbukta-scenen sommeren 1968. Ragnar er glad. Dette liker han. Men, som han febrilsk roper rundt seg «MEN KOFFØR KAINN DE IKKJE SYNGE PÅ NORDNORSK?!?!»

Little Henrik

kl. 18.15 LUCKY MALICE

kl. 20.00 CARSON MCHONE

kl. 21.50 FANGST