HUDKREFT Little Henrik, lørdag
Punkbandet Hudkreft har en låt som heter «Punken er død – og Hudkreft drepte den» - inspirert av tagginga til en eller annen kis med liten tiss, på do på et utested i Oslo. Hva er vel bedre tilsvar enn å eie det, skrive det om til en punklåt om punkens normer - og reise til Bukta for å spille den for et publikum i ekstase. Hudkreft er årets beste punkband på Bukta.
I dag skal vi bråke litt for dere, forteller gitarist Roksana Niebrzegowska og dundrer løs på gitaren sammen med vokalist Leah Røkke, bassist Johannes Granaas Danielsen og vikarierende trommis for anledningen, A Million Pineapples Mie Bergh. Det er ikke puse-toner som kommer fra de skjørtkledde søringene – det er hard, deilig, politisk punk. De spiller tight, koser seg på scenen og får oss til å le mellom låtene med små historier om låtene de skal spille.
Frontkvinne Leahs stemme er klar og kraftig – som gjør det mulig til å høre hva som synges – også fra en scene fylt med harde toner fra instrumentene. Det motsatte er noe som ofte irriterer meg på punkkonsert, hva er meninga i å bælje et budskap, politisk eller ei, om ikke en pøkk kan høre hva du synger? Hudkreft synger om «Kulturelitens Barn», om «Jentemonstrene» med klåfingre hvor enn du går og om feige «Gud» - og vi adlyder. Herre«Gud» så bra de er.
Det oppfordres til moshpit – og det blir moshpit. Det nærmeste Hudkreft har kommet å drepe punken er nok vokalistens vågale stup ut mot publikum i mini-mosh-krig. Godt det gikk bra, for verden hadde blitt fattigere uten Hudkreft. Bandet, altså - ingen fare for sykdommen her i gården, UV-indeksen er på minus 3. Punken lever i beste velgående – og Hudkreft beviste det.