Regi: Eirik Svensson
Med: Jakob Oftebro, Pia Halvorsen, Michalis Koutsogiannakis, Kristine Kujath Thorp, Carl Martin Eggesbø, Eilif Hartwig, Nicolai Cleve Broch, Anders Danielsen Lie, Silje Storstein
Varighet: 2 t og 6 min
«Ehh, du vet den filmen om jødene i Norge under andre verdenskrig. Med sønnen til han Oftebro. Basert på ei bok av dattera til Jon Michelet».
Det har ikke gått mange minuttene fra jeg forlater kinosalen til jeg har glemt hva det var jeg nettopp så. Når jeg skal forklare det til en kollega er tittelen, for n'te gang denne uka, forsvunnet fra hukommelsen. Den er så lang og kronglete. Så lett å si feil. Som en setning om ingenting. Og grøss - tenk hva den blir å hete i utlandet. «The Great Crime»?
Men det har for all del ingenting å gjøre med at filmen i seg selv er et forglemmelig verk. Tvert imot. Eirik Svensson har regissert en verdig og storslått film, uten å være verken pompøs eller melodramatisk. Dette på tross av en fiolin som ligner umiskjennelig på John Williams toner fra Schindlers Liste og en «Titanic»-aktig plakat. At den har endt opp med å bli så bra har trolig også å gjøre med at manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad har tatt seg selv i nakken og laget noe så unorsk som en film i påkostede kulisser med naturlig dialog.
«Genier og jomfruer»
Tittelen er den samme som sakprosaboken den baserer seg på fra 2014, skrevet av forfatter Marte Michelet. Begge skildrer de den jødiske familien Braude som bodde på Grünerløkka i Oslo da andre verdenskrig brøt ut.
I bokens forord skriver Michelet at valget av familien nærmest var tilfeldig, men at hun ønsket å fortelle om vanlige mennesker. Ikke «genier og jomfruer». Altså de ekstraordinært smarte og uskyldsrene, som hun opplever at Holocaust-litteraturen i stor grad løfter fram.
Dette valget har også de som står bak filmen klart å holde seg til. De har latt hovedpersonene forbli «vanlige mennesker», hva nå enn det er, og det er dens styrke. De er som deg og meg, og de levde i våre gater, for ikke så veldig lenge siden. Bare det i seg selv er nok til å få pelsen på armene til å reise seg.
For «vanlige mennesker», som utsettes for helt unormale ting, viser seg til stadighet å være et godt nok fundament for en god historie. Det at filmen tar seg tid og bygger opp en relasjon mellom publikum og denne store, lille familien er lurt. De lar oss bli godt kjent med dem, uten at det blir for mye, men samtidig nok til at det samtidig merker at en ubehagelig streng ligger under og dirrer gjennom hele filmen.
Vi vet hva som skjedde med jødene under andre verdenskrig. Vi vet at det kommer til å gjøre vondt og at de kommer til å utsettes for grusomheter, ondskap og urettferdighet. Spørsmålet er ikke om noen av disse skjønne menneskene dør, men hvor mange.
Strålende skuespill
Er det sønnen Harry? Familiens tøysekopp som er glad i en fest og får alle til å le. Spilt av Carl Martin Eggesbø, mest kjent som «Skam»-Eskil, og fremtidig hovedrolleinnehaver i krigsfilmen om slaget ved Narvik. Kanskje er det storebror Isak (Eilif Hartwig)? Han som passer på sine småsøsken og aldri stjeler showet. Eller er det faktisk slik at hovedpersonen Charles (Jakob Oftebro) er den som må bøte med livet på bestialsk vis? Bokseren som ikke alltid klarer å kontrollere sinnet sitt og som føler sterkere enn de fleste.
Alle gjør de en god prestasjon, og som brødre har de et strålende og troverdig samspill.
Men det er likevel to andre som stjeler showet. Hvis man kan kalle en film om andre verdenskrig for et show. Svensk-greske Michalis Koutsogiannakis tolkning av slakteren, jøden, litaueren og faren Benzel. En mann med mye i bagasjen.
På utsiden er han lun og varm. Hans små tiks gjør han om mulig enda mer «likandes» og han har noe godt over seg. En oppriktig kjærlighet. Men det bor også mye inne i han. Hat, sorg og tårer han ser ut til å kjempe mot. Indre konflikter som drar i ham. Uten at han trenger å si så mye om det, noe han heller ikke gjør.
Pia Halvorsen spiller mor Sara. Hun er den som tar troen de ikke har valgt, men er født inn i på alvor. Halvorsen evner, uten å si et eneste ord, å gå fra sinne og skuffelse til å mykne opp i hele kroppen og ose av godhet i løpet av nanosekunder. Hun sier kanskje minst, men uttrykker mest.
Glem ikke navnet
Familien Braude føler seg norske. De lever i Norge og er en del av det norske samfunnet. Det er også flere av nazistene vi møter. For det bodde nemlig andre her til lands enn motstandsmenn som Max og Gunnar på skauen. All honnør til dem, men historien om disse heltene er ikke tilstrekkelig til å vise hele bildet av hvordan det var her.
Nordmenn var jøder som ble deportert, men også nazister som bidro til å sende dem av sted. Det kan vi ikke nekte for. Her får vi også se, spesielt gjennom Knut Rød (Anders Danielsens Lie), hvordan disse «ordinære» nordmenn endte opp som tilretteleggere for ondskapen ved å gjennomføre jobben de blir bedt opp om. Her er det nok også mange flere historier, om nordmenn som endte opp på den gale siden av historien, og de som lidde under det.
Men tilbake til denne tittelen.
«Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt», skal det hete i jødenes hellige bok Talmud. Det er også det overordnede temaet i snublesteinprosjektet. Disse små minnesmerkene rundt om i gater hvor navnene til ofre for nazismen er gravert inn i steinen.
Kanskje skulle filmen stått igjen som et minne over familien Braude – og hett nettopp det. «Braude».
For så verdig er deres historie.
Filmen har førpremière på Aurora Fokus Kino førstkommende fredag, nasjonal première er første juledag.