Det er ikke bare hemmelig, innadvendt og smal elektronika man kan oppleve på Insomnia-festivalen – nå kan man jaggu kose seg med enda smalere, nesten 100 år gammel russisk stumfilm også, som en del av et nytt samarbeidsprosjekt mellom Insomnia og Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF).
Filmen vi fikk servert i år var dramaet «Strike» (1925), regissert av Sergei Eisenstein, og med musikk komponert av de lokale heltene Kristian S. Olstad og Øyvind Sjøvoll, samt Murmansk-musikerne Ekaterina Okhaminskaya og Evgeny Popov.
Stumfilmkonserten ble for første gang vist under TIFF 2021, men uten de russiske musikerne, på grunn av pandemien. De fire musikerne skulle dermed egentlig møtes for første gang til denne konserten, men grunnet krigen i Ukraina ble det dessverre ikke noe av denne gangen heller.
Heldigvis ble Sjøvoll og Olstad denne kvelden forsterket av multiinstrumentalist Vladislav Deminviad, som ikke befant seg i Russland da krigen brøt ut.
Den riktige spenningen og uhyggen
Jeg skal ikke forsøke å begi meg ut på noen filmanmeldelse her, men det kan sies at den omhandler en streik blant fabrikkarbeidere, i et pre-revolusjonært Russland i 1903. Det kan også sies at filmen ikke akkurat passer under merkelappen «mainstream», men skal likevel regnes som en av Eisensteins mest tilgjengelige verker.
Stumfilmkonsert er en sjanger de fleste neppe får gleden av på ukentlig basis, men det er alltid hyggelig når musikerne klarer å fylle ut nyansene i de ellers monokrome bildene med vellyd, noe jeg vil påstå kveldens musikertroika klarte med stor suksess.
Under filmens tre første akter dominerte eteriske ambient-lydlandskap, med nostalgiske innslag av nordiske folkemusikktoner, servert med god hvilepuls. Dette gikk tidvis inn i atonale partier, som skapte akkurat den riktige spenningen og uhyggen som ble nødvendig for å underbygge filmens dramatiske vendinger, men heldigvis uten å bli helt «Threnody for the victims of Hiroshima».
Landet ikke trygt
Ikke alle sammensetninger av lyd og bilde traff meg alltid like godt, selv om det stort sett var det en sømløs opplevelse. Det tok også litt lang tid før det skjedde noe dynamisk i lydbildet, og de svevende tonene fra Olstad og Deminviad ble avløst av Sjøvolls mer rytmiske elementer. Effekten av maskinelle beats passet filmens fabrikksetting utmerket, og klarte å låte både lavmælt og intenst på samme tid, noe som er et lite kunststykke i seg selv.
Skal man pirke litt mer, føltes avslutningen litt brå og uplanlagt, og kunne oppleves mer som en forvirrende teknisk feil enn en trygg landing. Dette kan uansett tilgis, da vi ikke akkurat snakker om et rutinert og innøvd band som spiller hundrevis av konserter i året, men et eksklusivt musikalsk samarbeid de har gjort til sammen to ganger.