– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?– Det blir Miles Davis’ «Bitches Brew» (1970). Det har lenge vært mitt soleklare valg når det kommer til lignende spørsmål, da skiva snudde om på livet mitt, den var så forbanna viktig, og ikke minst at den har sånn spennvidde at jeg kunne garantere at jeg ikke ville bli lei av den. Og … neeeeeeeeeeei FAEN! Nei faen! Jeg tar heller «Let There Be Rock» (1977) av AC/DC!

– Hahaha! Den U-svingen kom brått, gitt! En indre kamp der, altså. Og et nokså stort spenn mellom de to bøllene. Hva er det som gjør at Bon Scott & co danker ut jazzlegenden på oppløpssiden?– Hahaha! Jo, nei, ja! Det føltes plutselig bare så musikkpolitisk korrekt å si Miles Davis, og så tenkte jeg dessuten at, faen heller, skal vi ikke heller bare ha ren festmusikk som er dritbra fra start til slutt, som jeg aldri blir lei av og der det ikke er ett kjedelig sekund på hele skiva? Jo, det gjør vi! Og da måtte det nesten bare blir denne.

– Veldig overbevisende! Du er født to år etter skiva ble sluppet. Husker du første gang du hørte den?– Nei, har ingen sånne definerende øyeblikk å vise til. Det var heller ikke ei barndomsskive for meg. Men i forlengelsen av å pirke ut gull fra platesamlinga til pappa, med enkeltskiver av Black Sabbath, Uriah Heep og Nazareth, gikk man derfra videre til å finne og sjekke ut Iron Maiden, Motörhead, Slayer og AC/DC.

– I Trøndelag i din barndom slår det meg at du ikke var noe utskudd?– Haha! Nei, og som kid var det aldri AC/DC som var hovedbandet, men de var liksom et slags minste felles multiplum, noe som alle digga, så det kunne man alltid sette på. For folk som ikke liker AC/DC, de liker ikke rock.

– Og det skal vi ikke ha noe av! Jeg så relativt nylig et liveopptaket på YouTube, fra Apollo Theatre i Glasgow, der de gjør tittelsporet, og da slo det meg at man neppe har sett så mange frontfigurer som er mer sleazy enn Bon Scott. Har du sett dem selv?– Ikke så mange som matcher det, nei. Har sett dem tre ganger selv, og jeg vil jo absolutt si at det var dritfett, selv om det strengt tatt var 25-30 år for sent, også kunne de kanskje vært litt flinkere til å endre på settlista si, men det er bare plukk. Synes til og med de var bra med feil gitarist og trommis.

– Enn Axl Rose som vokalist? Skal vi snakke om den vonde tiden?– Nå må jeg nok være litt forsiktig med hva jeg sier her.

– Nei da! Det blir mellom oss!– Altså, æ vart så førbainna! Da de første ryktene om dette kom, tenkte jeg at så ille som det kan det jo ikke bli, men så stemte det pinadø. Det aller verste er at det faktisk ikke er så gærent, at det til og med er bra, men det går ikke uansett, for det er jo AC/DC, og da er det støgt og heilt feil!

– Amen! Du nevnte samlinga til faren din. Hadde du noen flere, musikalske mentorer enn ham?– Definitivt! Jeg kommer jo fra bygda, og der var det null tilgang til musikk, annet enn en bensinstasjon som tok inn maks to hardrockkassetter i året. Og det holdt jo ikke. I tillegg var det selvsagt Åge og Tysland og Smokie og de greiene.

– Og Creedence?– Haha! Ja, Creedence, klart. Og Stage Dolls og TNT, selvsagt. Heldigvis hadde jeg et to år eldre søskenbarn, Vidar Kapstad, som bodde i Trondheim, og når han kom på besøk, hadde han alltid med seg skiver han ba meg sjekke ut, og mye fra den tiden er fortsatt med meg i dag.

– Slikt er altså så viktig, at noen tar ansvar for en. Hva er det beste du noensinne har sett live, da?– Roger Waters i Telenor Arena.

– Den for tre, fire år siden eller den Spinal Tap-konserten rundt 2010, da «The Wall»-veggen ikke åpnet seg og han måtte stå på scenen og fortelle vitser mens de reparerte den?– Hahaha! Det var den for 3-4 år siden, ja. Og dette er jo et umulig spørsmål, der svaret ville endre seg for hver gang du spurte. Har jo masse minner fra konserter med Slayer, Maiden, Motörhead etc., der jeg drikker øl og hopper opp og ned, og slik var det jo slettes ikke på Waters, der jeg satt i en stol helt fremme, litt på siden inn mot scenen.

– Alt var bare så jævla perfekt. Dave Kilminster på gitar var bare helt koko-bra, og jeg bare satt der med kjæresten og absorberte alt. Det var grisefett! Uten tvil den beste sånn storkonserten jeg har sett, der alt funka fra første sekund. Pur magi! Når jeg kjenner etter, var det kanskje at jeg visste at dette spørsmålet ville komme, og da kunne jeg ikke ha Waters og Miles Davis og fremstå som en jævla streiting med satte voksensvar. Haha!

– Haha! Da er jeg spent på hvilken låt du skulle ønske at du hadde skrevet.– «No one told him» av Thin Lizzy.

– Jøss! Det var et originalt valg, hentet fra den – etter min mening – ganske så svake skiva «Renegade» (81).– Hæ? Du må ikke si sånn! Ei av de beste platene deres, jo! Nå er jeg glad i de meste av Lizzy, kanskje bortsett fra de tre første skivene deres. De doble gitarene, trommene og den popfeelingen de dro med seg inn i rocken gjorde dem til et av verdens beste band.

– Det er vel ikke sykt å si at de utgjør noe av DNA-et i ditt eget band, Spidergawd?– Klart de gjør! Og denne låta representerer den heavy-popen de mestret bedre enn de fleste.

– Brian Downey er en av mine personlige trommisfavoritter. Du som er proff: Hvor langt opp er han på di liste?– Jeg digger han! Av alle rocktrommiser er han definitivt på topp 10-lista mi. Han er dritbra! Han er best!

– Haha! Nettopp! Du får med deg en ekstra død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i sekken?– Hvis det er bra med plass i båten utover, tar jeg med meg et gigantisk trommesett. Det vil jo være en perfekt måte å rope ut til verden at jeg er der, så jeg forhåpentlig blir redda og kommer meg vekk derfra. Også tror jeg det er en super måte å skremme ville og farlige dyr, i tillegg til at cymbalene kan være et snedig drapsvåpen, om det skulle kreves. I mellomtiden får jeg bare peise på, så hardt at kokosnøttene ramler ned. Ja, det blir kult.