– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?
– Dette er vel egentlig litt juks, men jeg prøver meg likevel, ved å velge den doble CD-en «#1 Record» / Radio City» av Big Star. Går det?
– Det er et helt klart regelbrudd i spaltens strikse retningslinjer!
– Men men men … det var jo stort sett bare den doble CD-en, med de to skivene sammen, som var tilgjengelig på slutten av 80-tallet eller tidlig 90-tallet, da jeg endelig fikk hørt dette bandet som alle bare snakket om!
– Haha! Når det kommer til Big Star er jeg villig til å se gjennom fingrene, ikke minst siden jeg selv kjøpte samme dobbelt-CD i 1992. Det var en sånn kjip utgave av tyske Line Records. Men, musikken! Første og andreskiva, fra et av verdens beste popband, er jo makalaus. Fortell!
– Åh, takk for det! Det tok faktisk litt tid før den satt skikkelig. Det var jo så jævla mange låter her, siden det var to skiver! Big Star var selv på denne tiden så mytisk, for det var overhodet ikke å få tak i, i noen format, og første gang jeg leste om dem, var i et intervju med Peter Buck i R.E.M. som nevnte det i forbifarten, men det var jo ikke noe internett eller noe, så det bare satte seg i bakhodet. Også var det bare flere og flere som nevnte dem, ikke minst Teenage Fanclub, og da ble jeg helt besatt av å få høre det.
– Sånn var det! Og hvor kom da denne kjipe – og helt fantastiske dobbelt-CD-en inn?
– Det som skjedde var at jeg fikk meg en kjæreste, og hun hadde ei jævla stor platesamling, og der stod plutselig den doble skiva og skinte! «Der er den faen meg!», ropte jeg. Og da jeg endelig fikk hørt den, og den etter noen forsøk begynte å sette seg, skjønte jeg også at det her, det var sykt bra skiver, det. Og som «ingen» hadde hørt.
– Det er så rart, det der. Tidenes dummeste samtid. Skal ikke gå an å overse noe så objektivt bra.
– Nei, enig. Men har fått nerda meg bra opp på de greiene i senere tid, og her var det vel en maksimalt ugunstig kombinasjon av mye uflaks og å være på feil sted, til feil tid og så videre. Det er jo mye bra musikk som ikke har solgt masse, selv om jeg personlig tror at det meste av den aller beste musikken nok har blitt oppdaget. Men Big Star var helt klart unntaket.
– Fenomenet Big Star er helt eksepsjonelt. De solgte ingenting, og hadde Beatles-, Byrds- og Stones-nivå på sitt beste. I dag har de takk og lov gullkantede border rundt navnet sitt.
– Ja, og nå får man kjøpt skjorter av dem på H&M!
– Som er helt topp! Har du forsket videre på Alex Chilton, og det han gjorde etter Big Star?
– Ja, og der er det mye dårlig og rart, ass! Men han er en fascinerende jævel av en fyr, som så å si hele karrieren sin konsekvent lagde det folk ikke likte eller ville ha.
– Vi må ikke glemme at han produserte første EP-en og debutskiva til the Cramps!
– Det er sant. Synes vel personlig at «I Am the Cosmos»-skiva til Chris Bell er den beste spin-offen fra Big Star. Men Chilton var jo et fascinerende mysterium av en mann, og åpenbart helt enormt bitter, men det plager jo ikke meg, som ikke trengte å ha noe med ham å gjøre. Musikken er jo fantastisk!
– Han fikk lov å være bitter, og hørtes jo ut som en 60 år gammel bitter mann allerede i 1967, da «The Letter» med Box Tops kom ut.
– Ja, herregud! At det er en sekstenåring som synger den låten er altså noe av det aller drøyeste.
– Har du hatt noen i livet som har vært særlig viktig for din musikkinteresse?
– Ja, utvilsomt, og det var min to år eldre storebror. Vi flytta til Vesterålen, og bodde der en del år, og broren min skar altså så mye torsketunger at han hadde masse penger, som utelukkende gikk til å kjøpe skiver og stereoanlegg. Jeg hadde jo ikke penger, men heldigvis for meg hadde broren min overraskende bra smak, og han kjøpte og introduserte meg for essensielle ting som Velvet Underground, Iggy & The Stooges og alt det som var bra på åttitallet. Det bare ramlet inn nye skiver med bra musikk hele tiden, og det grunnlaget ble dødsviktig.
– Så fint! Kjenner meg igjen der. Slikt er jo uvurderlig. For dette kunne jo gått gærent. Vi snakker, tross alt, om åttitallet.
– Haha! Ja, det kunne gått skikkelig gærent, men jeg landet trygt, da broren utelukkende ikke kjøpte det som var populært på den tiden. Og vi endte sågar opp med å spille i band sammen.
– Vakkert! Hva er det mest minneverdige du noensinne har sett live?
– Min mest minneverdige konsert, om ikke den beste, er nok Circus Modern på Stovner Amfi, det må vel ha vært i 1984, tror jeg.
– Wow! Fortell, for dette er et band jeg aldri har skjønt meg på, til tross for at det var medlemmer fra både Kjøtt og De Press, som jeg elsker. Og du må jo har vært fjortis?
– Haha! Ja, det var jeg. Det var selvsagt viktig at dette var den aller første konserten jeg var på, med rockeband. Vi syntes jo Helge Gaarder var så kul, han hadde jo vært frontfigur i Kjøtt og greier, og dessuten spilte Jørn Christensen fra De Press på gitar, så dette var svære greier.
– Selvsagt! Og Jørn har jo produsert flere skiver med deLillos, som jo må ha vært en slags full circle for deg?
– Absolutt! Jeg har faen meg vært så heldig å få spille gitar med ham.
– Men husker han konserten på Stovner Amfi? Har du spurt ham?
– Ja, men han husker ikke mye av den, altså! Haha! Tror heller ikke det var så god stemning i det bandet. Men det kule for vår del var at vi tok T-banen tilbake til byen etter gig, og akkurat da banen skulle gå, hoppet faen meg Helge Gaarder på, og han satt seg ned sammen med oss og var dritkul. «Faen, så fett at dere kom, gutter!», sa han, til oss som satt der storøyde. Og det der, det har gjort noe med min egen måte å tenke på, at hvis man møter fans, skal du være down to earth, ta deg tid til å snakke med dem. Og, viktigst: Ikke kjør limmo!
– Helt nydelig, dette. Og sant! Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet.
– Da velger jeg meg «Highway to Hell» av AC/DC!
– Kult! Da er både fremtidige inntekter, legendestatus og King Kong-status på fest sikret inn i evigheten.
– Absolutt! Den det er jo først og fremst en ekstremt bra låt, som jeg elsker. AC/DC med Bon Scott er fortsatt noe av det aller beste jeg vet av alt. Låten har verdens kuleste riff, tittel, og tekst, og den har jeg lenge bestemt at skal spilles i begravelsen min.
– Haha! Highway to hell?! Det kan sikkert skape litt forvirring.
– Absolutt! Men hvis man skal noe sted etter døden, blir det jo garantert dit man skal til slutt. Så det kommer til å funke bra, og de som kjenner meg kommer til å ha en god stund. Også vil alle royalties-inntektene fra låten gjøre at kona og ungene kan leve på kaviar og sjampis resten av sine liv.
– Du har tenkt på alt, du! Da er arv og ettermæle sikret. Du får med deg en ekstra død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i sekken?
– Det må nesten bli noe lesestoff, kanskje en Kindle med evigvarende batteri og noen hundre essensielle bøker lasta inn, som jeg kan lese mens jeg hører på Big Star. Men, faen! Da må jeg også ha med brillene mine, og det blir jo to ting?
– For en juksepave! Men jeg er grei og lar det gå, i Alex Chiltons navn.
– Herregud, dette er jo helt fantastisk! Nå kjenner jeg at jeg skikkelig gleder meg til å reise ut på øya!