THEA & THE WILD «Deadheading» (Fysisk Format)
Tredje album ut fra Thea Glenton Raknes’ prosjekt. Både debuten («Strangers and Lovers», 2014) og oppfølgeren («Ikaros», 2018) var gjenstand for mye fortjent åtgaum både i inn- og utland. Hennes velsmidde og elektroniske pop er både fengende og utfordrende, og der en signatursterk stemme hviler over det hele.
Jeg har likevel ikke hørt mye på disse skivene, da jeg synes det man så forvirrende har drevet og kalt indiepop har vært kronisk overbefolket. Thea har likevel det lille ekstra som skiller henne ut, og med flere runder gjennomlytting av denne dagsferske plata, kjenner jeg at man nok må gi de foregående mer tid og flere sjanser. Her har jeg sannsynligvis vært for kjapp til å konkludere. Ja, det kan skje selv de beste.
På sitt tredje album (det fjerde om vi også regner med plata med Norma Sass) har hun likevel skiftet til dekk med mer pigger i. Skiva åpner med en akustisk gitar, som bærer bud om en litt annen retning. Dette låter annerledes. I noe så sjeldent som et opplysende presseskriv, skriver Thea selv at plata er innspilt med et helt nytt utgangspunkt. Nyutflyttet fra hovedstaden til Hurumlandet har hun skrellet av all staffasje og begynt på nytt.
Tittelen «Deadheading» er visstnok det en gartner betegner det å fjerne falmede eller døde blomster fra planter, for at planten skal kunne bruke energien sin på å produsere nye, friske blomster. Selv for en musikkjournalist med fingre så lite grønne at kaktuser visner bare jeg ser skrått på dem, gir dette mening, iallfall i en musikalsk kontekst. Thea utbroderer gartner-metaforisk at det å slå nye røtter var nødvendig for å komme videre, og at skiva har vært en slags prosess for å finne sitt egentlige, voksne jeg.
Nå skal vi ikke gå oss helt vill i florabegrep, men det som uansett er gledelig er at hun og bandet har peket ut ei retning som oser av overskudd, godt gjødslet av nyvunnen forelskelse i rural frihet, der hun og produsent og samboer Cato «Salsa» Thomassen (Ja, han fra Madrugada og backingbandet til Sivert Høyems soloskiver, men la oss for all del ikke glemme hans fortid som frontfigur i akk så savnede Cato Salsa Experience) har skrudd sammen materialet i deres hjemmestudio, et anneks i hagen.
Med tanke på hvor vellykket det er, skulle man tro at Trygve Slagsvold Vedum har et sterkt kort i ermet mot neste valg, nemlig at det spirer gror og blomstrer som bare faen, bare man kommer seg til Utkant-Norge. Det gjelder bare å rømme bort fra den hersens hovedstaden, med alle slags kaffe latte-vederstyggeligheter, trikkesatan og elite-folk.
De ti låtene er alle små drops som smeller i veggene, lekkert arrangert og velspilt, og som later til å ha blitt kreert under svært kreative tornadoer. Den karakteristiske og lyse stemmen hennes kommer også bedre til sin rett enn tidligere. Som en Kate Bush på kraftfôr, og som har hørt mer på The Cure og The Church enn på Brian Eno og Roxy Music.
Det er kanskje urettferdig å dra frem enkeltspor her, men den særs catchy «Stay Here My Heart», med luftige rommer som sier «pshhh!» (lagt på av den slu ringreven Børge Fjordheim) er helt ekstremt vanedannende. Men hele skiva er knall. Nå gleder jeg meg til å se henne live. I Tromsø spiller Thea & The Wild på Bastard Bar 25. november. Det tror jeg blir stas.
THE FROWNING CLOUDS «Gospel Sounds & More from the Church of Scientology» (Anti Fade Records)
Å trekke frem gull fra der kenguruene spretter og koalaene dovner er faktisk helt ekstremt viktig, noe den boing boing-entusiastiske Feedback-redaksjonen gjør med programfestede, ujevne mellomrom. The Frowning Clouds er en snasen kvintett fra Melbourne, som hadde sin storhetstid for ti år siden. Skjønt, «storhetstid» vel er noe misvisende.
Bandet ble startet rundt 2006/2007, da bandmedlemmene var kvisete gutter i slutten av tenårene, og etter en haug med supportjobber i området rundt Melbourne, kom debuten «Listen Closelier» i 2010, som en rekke fanziner og blekker down under ble så overvettes begeistret for at de av flere ble spådd å være «Det Nye Store».
Slikt er selvsagt aldri noen garanti for noe som helst, og sjansen for at slike berusende spådommer skal slå til i virkeligheten er mindre enn for å overleve tømmerfløting med saltvannskrokodiller. Suksess, berømmelse og bading i australske dollar ble heller ikke nøkkelord i The Frowning Clouds historie, men siden har deres navn vokst blant nerder der nede som elsker 60’s pop/garasje med frekke melodier og kule riff. Med rette.
Materialet på denne skiva er 10–12 år gammelt, og er resultatet av et omfattende og tvingende nødvendig rockarkeologisk arbeid. Her er råmikser, gamle kassettopptak og demoer, samt stoff som i sin var å finne på MySpace (som for yngre lesere er den dieseldrevne og akterutseilte gammelonkelen til Spotify) samlet på ett brett.
Og for et brett! Låtene er jevnt over fabelaktige, og strutter av eminent, bøyd poprock med lurvete kanter. Liker du Mystic Braves? Ja, det gjør du (har du ikke hørt dem, må du gjøre det. Ja, det er en ordre). Da vil du elske de skrukkete skyene.
BUILT TO SPILL «When the Wind Forgets Your Name» (SubPop)
To superbe verdener fra slutten av tidlig nittitall møtes her i en herlig kakofoni av gitarer og strålende låter. Built To Spill var et av de aller beste bandene fra den amerikanske undergrunnen som spilte pop og rock (sammen med likesinnede som Pavement, Sebadoh, Guided By Voices, Modest Mouse med flere).
Spesielt skivene «Perfect From Now on» (1997) og «Keep it Like a Secret» (1999) gjorde Built To Spill til et av de mest genierklærte fra denne epoken, men faktum er at de aldri har sluttet å gi ut bra plater. «Ancient Melodies of the Future» (2001) holder jeg personlig over begge de ovennevnte, mens de tre påfølgende platene bare har fortsatt å levere.
De er ikke lenger et band. Built To Spill er vokalist og gitarist Dough Martsch, og det er rett og slett ikke så forbanna nøye hvem det er som backer ham, fordi han alltid har vørt den ubestridte sjefen, litt sånn som at Bruce Springsteen bestemmer alt i Bruce Springsteen.
Og de er signet på SubPop! Labelen som er best kjent for å gi ut tidligere bravader med Mudhoney og Nirvana, men som alltid har evnet å suge til seg nye talent (Band Of Horses, The Shins osv.). I et intervju jeg nylig leste med Martsch skoggerlo han av at han vel var den eldste artisten som noensinne har signert platekontrakt med SubPop.
Og for en signering. Plata er fylt til randen av knallerter så umiskjennelige Dough Martsch, at jeg skulle pekt på ham som rettighetshaver, selv om de ble fremført på kinesisk og spilt av en trance-DJ. Men det er på engelsk, og det er Martsch som synger, med en av de fineste og mest innbydende stemmene jeg vet fra denne leiren av musikken.
I tillegg bugner det av fortryllende gitarer, og gitarene til Martsch er sannelig min hatt underkjente. Live er det blytungt og helt Young & Crazy Horse-vilt, mens han på skivene er mer subtil. Men det er alltid låtene man blir dømt på innen dette segmentet, og derfor er det gledelig å konstatere at det er en disiplin Han far selv behersker til fulle.
«Fool’s Gold» og «Understood» kunne lett glidd inn på en av bandets gamle klassikere, mens det åtte og et halvt minutt lange sistesporet «Comes a Day» er en dronete og seig sak man gleder seg til å se live. Takk og lov for at den godeste Dough aldri har gitt opp. Og takk for at SuPop fortsatt evner å treffe med signeringene sine.
TIJUANA PANTHERS «Halfway to Eighty» (Innovative Leisure)
Førtis-trioen (sjekk den strålende og Ramones-vinkende tittelen), og de gamle skatekompisene i trioen Tijuana Panthers er egentlig et perfekt bindeledd mellom Built To Spill og The Frowning Clouds. Mindre 60’s enn sistnevnte og mindre det-man-før-kalte-indierock enn Built To Spill. Men mellom dem hviler de fint, og navn som Ty Segall og Thee Oh Sees føles naturlige å nevne, samt The Growlers når de er på sitt mest spretne.
Long Beach, California-gutta spiller glitrende pop og rock om en annen, og veksler mellom harde og kontante låter til rene popgenialiteter (hør «Take Back Time». Den kunne faen meg vært et høydepunkt på ei skive av The Seeds. Et særlig mer berusende begeistret utsagn har jeg knapt i kammeret).
Bandet har eksistert i femten år, og dette er deres sjette studioskive siden 2010. Det kule er at de, i rake motsetning til Built To Spill, aldri har endret på lineup-en, og i et intervju nylig sa de at nettopp dette konstante samholdet hadde en forbrødrende effekt på samholdet, at det bare gjorde dem enda tightere og sikre på å fortsette.
For det blir jo ikke masse penger av sånt som dette. Men du verden, så himla gøy. Dessuten er «Man of Dust» den beste låten The Jam og Buzzcocks aldri laget sammen, men som de burde lagd sammen. Milde maroder med motorsag, for en fest av ei skive!