I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Scroll ned til bunnen av artikkelen for å lytte til alle tre.

Ønsket om å spille raskere, hardere og høyere har vært en viktig drivkraft siden rocken ble født på 1950-tallet. Og snakker vi om «true» metal utgjør den uhellige treenigheten hormoner, sinne og outsidermentalitet selve livsblodet.

1970 ble år null for metal, etter at Black Sabbath brukte sin debutplate til å skremme livskiten utav alle. På starten av det påfølgende tiåret hadde Venom hadde allerede tatt tempoet og Satan-flørten til et uhørt, nær parodisk, nivå.

Men i 1983 ble jernet til stål.

I dagens Trippel Trumf- spalte har vi plukket ut tre briljante ballerøskere av noen album. Disse skivene viser hvordan vondt gikk til verre, og etter hvert rett til Helvete – stedet hvor all god metal hører hjemme.

I juni 1983 slapp kanadiske Exciter sitt debutalbum, med den nokså passé tittelen «Heavy Metal Maniac». Dette var faktisk nesten et helt år etter selve innspillinga som var, om ikke forut for sin tid, i alle fall en god pekepinn på hvor piggtrådmusikken var på vei.

For 40 år siden var ikke thrash metal – sjangeren der mora het Hyper, og faren lød navnet Billig Øl – noe etablert begrep. Exciter ble omtalt som speed metal, en sjanger som, litt forenklet forklart, var New Wave of British Heavy Metal på 45 i stedet for 33 omdreininger per minutt på platespilleren.

Dette skurrer litt med kladden, når man 40 år senere hører på Exciters debutplate. Trioen stjal, som mange andre, mye fra «gammelrock»-fornyere som Motörhead, Judas Priest og nevnte Venom. Men kanadierne har et like tydelig musikalsk slektskap til punken – i motsetning til NWOBHM-band som Saxon, Iron Maiden og Diamond Head, men i likhet med sine «etterkommere».

KANADISK STÅL: Exciter avbildet på første halvdel av 80-tallet. Foto: Pressebilde

Sangstilen til vokalist/trommis Dan Beehler er en forløper til den aggressive, rølpete snerringa som skulle bli vanlig blant yngre sangere, og riffene på «Heavy Metal Maniac» ligner mye på dem vi hører i stadig mer ekstreme metalutgivelser det kommende halvannet året.

I metalens gullalder, 80-tallet, gikk riktig nok utviklingen raskere enn Yngwie Malmsteen krasjet en Ferrari. Kun én måned etter at debutplata ble sendt ut til butikkene, måtte Exciter se seg kraftig forbikjørt av en gjeng kvisete snørrunger med base i thrash metal-arnestedet San Francisco.

I juni 1983 slapp nemlig Metallica sin debutplate «Kill ‘em All»; albumet som ble en adrenalininjeksjon rett i hjertet på metalundergrunnen.

Riffene er frenetiske, soloene er ville, og lyden er knivskarp. Bassen låter som en flokk ville hester, mens trommene angriper fra alle retninger. På toppen av alt hører vi lyden av en ung James Hetfield, som komprimerte all sin aggresjon og frustrasjon i frihetshyl som resonnerte hos kvisete sinnatagger (og faktisk også noen jenter) over hele kloden.

Det låter som om 19-20-åringene i Metallica bokstavelig talt ville drepe alt som kom i deres vei, med musikken som sitt foretrukne våpen. Plateselskapet modifiserte platetittelen til «Kill ‘em All», fra bandets opprinnelige tittel «Metal Up Your Ass», men begge disse slagordene levner liten tvil om kvartettens ambisjoner.

Som nevnt tidligere var ikke thrash metal noe etablert begrep da Metallica endret spillereglene med debutplata. Tempoet tilsa at dette ble omtalt som speed metal. Et drøyt år tidligere hadde faktisk Metallica gitt ut en demo med den brautende tittelen «Power Metal», som er hylende ironisk da dette snart ble et sjangerbegrep for band som var langt mer pompøse og fantasy-opphengte enn Metallica.

Det er nemlig ingenting pompøst eller virkelighetsfjernt med «Kill ‘em All». Metallica hadde sine gaffateipede joggesko festet til asfalten. Dette er lyden fra gata i den senere legendariske Bay Area-scenen, som i de kommende år skulle spy ut debutplater fra storheter som Exodus, Death Angel, Testament og Possessed.

Selv om produksjonen låter mer datert enn deres påfølgende mesterverk «Ride the Lightning» (1984) og «Master of Puppets» (1986), er det en tidløs friskhet som gjennomsyrer «Kill ‘em All». Metal har alltid vært riffbasert musikk, men Metallica tok gitarriffinga til et nytt nivå.

Man jo bare riste på luggen av riffene som skytes ut av gitarene. Her må det nevnes at «Kill ‘em All» har tydelige fingeravtrykk fra Dave Mustaine. «Dangerous Dave» var såpass slitsom i fylla at han fikk fyken mer eller mindre på vei til innspillingsstudioet. Mustaine reiste seg heldigvis etter denne ydmykelsen, og ble en bokstavelig talt toneangivende figur i metalverdenen med sitt nye band Megadeth.

Metallica var sylskarpe, sinna og banebrytende. Men før året var omme ble denne ferske musikkstilen, som snart ble døpt thrash metal på grunn av dens knusende intensitet, en ny vending.

I desember 1983 ble denne stilen gjenfødt i mørket, med en aura av ondskap over seg, da Slayer ga ut sitt debutalbum «Show No Mercy». Der Metallica ville knuse veike metalposører, ville Slayer i tillegg skremme alle tandre sjeler de kunne overfalle med musikken sin.

«Satan our master in evil mayhem / Guides us with every first step / Our axes are growing with power and fury / Soon there'll be nothingness left» – «Evil Has No Boundaries», åpningslåt på Slayers «Show No Mercy»-album

Der James Hetfield frådet av sinne fremsto Slayer-vokalist Tom Araya som direkte sinnssyk, idet han vekslet mellom blodgurglende brøl og falsettskrik som ga kalde gufs nedover ryggen.

I Dave Lombardo hadde Slayer en trommis som slo og sparket musikken brutalt rett opp i trynet ditt. Tydelig inspirert av hardcore punk ble «Slayer-beaten» et begrep, og Lombardos takter i trommestolen ble kopiert av mange.

Det som tydeligst skiller Slayer fra røkla, helt siden debutplata i 1983, er gitarspillet til Jeff Hanneman og Kerry King. At de riffet i et så manisk tempo at gnistfokken sto ut av strengene er nå én ting. Duoen fant noen toner på gitarene ingen andre hadde turt å lete etter.

GAMMEL-ERIKS GROMGUTTER: Slayer var ikke spesielt beskjedne på debutplata «Show No Mercy». Foto: Pressebilde

Det er fristende å si at Slayers staffasjesvart i form av svartsminka øyer, skinn, naglebelter oppnedkors, pentagrammer – og annet stæsj man ikke får kjøpt ferdiglaget på Biltema – fremstår som litt utdatert i 2023. Men gjett hva? Dette er den foretrukne uniformen til mange av dagens beste band innen mange ekstremmetalsjangre.

40 år senere kan onde tunger omtale «Heavy Metal Maniac», «Kill ‘em All» og «Show No Mercy» som usofistikert musikk. Og de vil på sett og vis ha helt rett. Men hvem i Fandens nikkers vil ha kultivert metal? Det skal jo låte stygt og barbarisk.

Exciter forblir et undergrunnsband, mens Metallica i dag nyter en velfortjent status som verdens største metalband. Slayer fremstår for meg som det mest innflytelsesrike bandet innen ekstrem musikk, som samtidig holdt et jevnt høyt nivå på sine utgivelser.

Disse tre platene satte uansett en standard for thrash og andre sjangre i 1983, og var en pekepinn på hvor raskt ting skulle utvikle seg i forskjellige retninger innen alt fra death metal til doom.

Og ikke minst skulle en svenske «finne opp» det vi i dag kaller black metal, ett år senere. Men den historien får vi spare til neste år.