TALEEN KALI «Flower of Life» (Dum Dum Records)

Snakk om brakdebut! Dette er som sjampanjefrokost i en åpen cabriolet. Musikken føles som vedvarende medvind, mens strålene fra sommersola tiner opp skallen.

L.A.-artisten Taleen Kali lager popmusikk full av punch. På tross av et goth-preget image, lager hun himmelske melodier med sjeldent høy nynnefaktor. Denne dama kan virkelig komponere låter, så det er direkte sært at hun frem til nå har fokusert mer på jobbene som fanzineredaktør og yogainstruktør (!).

I en mer logisk verden, der den musikalske gjennomslagskraften var basert på kvalitet, ville nemlig «Only Lovers Left Alive» ha vært en hit herfra til Dronning Maud Land. «Fine Line» og «Tomorrow Girl» er blant flere låter med refrenger de fleste pop-produsenter ville ha spist unevnelige deler av egen anatomi for å kalle sine egne.

Det låter stort, og kledelig bruk av ekkoeffekt lar Kalis stemme ljome godt mellom de imaginære fjellsidene. Hun henter mye inspirasjon fra 80-tallet, men går aldri i shoegaze-fella. Denne musikken er like utadvendt som stadionrock, bare uten de teite nå-må-vi-klappe-i-takt-partiene.

Selv om Taleen Kali åpenbart er inspirert av «Riot grrrrl»-bevegelsen, maser og tjaser hun ikke. Hun er bare grunnleggende kul, med en naturlig autoritet som lokker deg langt inn i musikkbobla. Der er det godt å være.

OKONSKI «Magnolia» (Colemine Records)

Jazzpianisten Steve Okonski debuterer med et av årets lekreste album til nå. Det er en fryd å høre amerikanerens vekselvis følsomme og kraftfulle bruk av tangentene. På denne plata disker han i tillegg opp med magien kun trioformatet kan skape.

Medspillerne Michael Isvara Montgomery (kontrabass) og Aaron Frazer (slagverk) kjenner Okonski godt fra det fabelaktige soulensemblet Durand Jones & The Indications. Her vever musikerne sammen trådene i et lunt teppe.

Bassen og pianoet er som to vidt forskjellige brødre, som allikevel har en telepatisk forståelse for motpartens bevegelser. Jeg elsker måten slagverket nærmest lusker seg inn midtveis i flere låter. Det er som om maskinrommet i båten aktiveres, for å lose melodien trygt i havn. Og, melodiene! Hadde de vært mat, da ville man ha slikket seg manisk på fingrene lenge etter at asjetten var tom.

På sitt beste overgår musikk alle slags ord, i beskrivelsen av følelse og sinnstilstand. Dette fenomenet kan vi nyte til fulle gjennom de syv sporene som utgjør «Magnolia». Om det ikke dukker opp klare, fargesterke bilder idet du lukker øynene med Okonskis melodier på øret – da må erfaringsbanken med gode og mindre gode opplevelser være temmelig tom.

Nyter du en god utsikt, og har fylt glasset med din foretrukne angstfordriver – da skal du sette på dette albumet. En nærmere perfekt situasjon er det vanskelig å havne i.

SHAKMA «On Tenebrous Wings» (Duplicate Records)

Ingen musikkuke er komplett uten et salig riff-o-rama. Haugalendingene Shakma er heldigvis ikke vanskelige å be, om man trenger en trøkk eller to rett i trynet. Trioen hadde turboen aktivert på sin finfine debut «House of Possession» i 2018, og seks år senere viser de ingen tegn til rust i sine patronbelter.

Den norske thrash metal-scenen er viril som aldri før, og det skal litt til for å erigere seg opp fra mengden. Shakma har, som mange andre norske thrashere, stor respekt for sprellene fra 80-tallets tyske harrytasser som Sodom og Kreator. Men Haugesund-bandet har vel så mye av godfølelsen fra den evig aktuelle Bay Area-scenen innbakt i musikken.

«Nocturnal Obsession» skriker fucking Slayeeeeer! fra første tordenskrell på gitarene. Denne plata er i det hele tatt en gjennomgående hyllest til headbangingens kunst. På tross av dunkel tematikk og omslagskunst er det høy partyfaktor, vel å merke om du foretrekker å feste hardt.

Selv om det går slag i slag gjennom disse åtte låtene, er det allikevel godt med pustepauser underveis. Shakma blir aldri seige, men finner ofte et godt mid-tempo groove der det samles krefter for nye offensiver.

Det er bare å gjøre klar luftgitaren, lufttrommene og styggestemmen. «On Tenebrous Wings» viser at thrash metal er en kunstform som lever godt, så lenge den tilføres frisk næring i form av nye kanonalbum som dette.

THE NUDE PARTY «Rides On» (New West Records)

Av med klærne – nuh! Her er det bare å putte en blomst bak det ene øret, og en røyk bak den andre. Når The Nude Party inviterer til schwingende sjalabais er det bare å løse billett, og vinke farvel til alle bekymringer.

Alle som liker rock med lua på snei, og hakepartiet hevet, har mye kos i vente sammen med denne skiva. The Nude Party spiller på styrkene til både garasjerocken og sørstatsrocken, og sveiper innom mye annet i løpet av disse 13 låtene.

I «Ride On» skulle man tro Lou Reed var gjenoppstått, og for en gangs skyld i godt humør. «Sold Out of Love» er som en Faces-tolkning av en Motown-sviske, mens «Cherry Red Boots» låter som gitaristene står på et surfebrett ikledd hvert sitt par cowboyboots.

Dette er ukomplisert musikk. Låtene har en naturlig flyt som gjør det lett å kaste av seg all surpomp-bagasje, og bare hengi seg til good times-seilasen.

Vi må riktig nok innom enkelte mørke kroker. «Somebody Tryin’ To Hoodoo Me» er blues som oser av ensomme søndagskvelder, mens «Stately Prison Cell» er en klaustrofobisk R&B-ballade som treffer hardt midt i deppe-nerven.

SHANA CLEVELAND «Manzanita» (Hardly Art)

Mange vil kjenne Shana Cleveland fra hennes glimrende band La Luz. På sitt andre album som soloartist fortsetter, naturlig nok, multikunstneren fra L.A. reisen ned langs en helt annen musikalsk sti.

La Luz' twangy surfgitarer er erstattet av et akustisk uttrykk, der gitar, orgel og cello knytter sammen et svært lekkert lydbilde. Sola har gått ned, og stranda er forlatt. Her er det gotisk folk og soveromsballader som gjelder.

Det er en gjennomgående dempet, nesten trolsk, stemning som hviler over hele albumet. Det føles som å vandre rolig gjennom en tåkelagt skog. Der instrumentene skaper mystikk, er Clevelands hvisking beroligende. Men hun har en sorg i stemmen som griper hardt rundt hjertet.

Flere tekster uttrykker riktig nok en stor kjærlighet til mennesker vi må anta er mannen og barnet hennes, så låtene er overhodet ikke ensrettet.

Dette er et mørkt album som ikke kommer hoppende ut av høyttalerne. Tålmodig lytting blir allikevel belønnet. Disse låtene blir sterkere for hvert gjenhør. Shana Cleveland er en av disse artistene som klarer å lage særegen, vakker musikk uavhengig av verktøyene og tilnærmingen hun velger.