Før vi tar for oss det velkjente L.A.-bandets tolvte album, her er litt bakgrunn:

En gjeng Weezer-fans startet i fjor, av en eller annen grunn, en nettkampanje for å få Weezer til å spille inn Totos megahit «Africa». Skikkelig LOL, ikke sant? Musikkvideoen der humorverdenens Kenny G, Weird Al Yankovic, parodierte Weezers frontmann Rivers Cuomo, sendte så låten til toppen av hitlistene.

Markedsavdelinga til Weezer fikk selvfølgelig blod på tann, og bandet krystet ut ni nye musikalske misfoster. Vips! Her er resultatet: Et helt album bestående av «morsomme» coverlåter. Nå må altså resten av verden leve med de grusomme konsekvensene av noen Weezer-fans' tilsynelatende harmløse spøk.

Debutalbumet (1994) og «Pinkerton» (1996), der Weezer fungerte som et godt alternativ innad i den såkalt «alternative» rocken, har definitivt tålt tidens tann. Men det er nå godt over tyve år siden.

Weezer har i 2019 mistet all karakter, og bikket over i en karikatur av seg selv. Repertoaret på «The Teal Album» består av landeplager alle har hørt, noen har et «ironisk» forhold til, men alle burde være drittlei av.

Livløse tolkninger av nevnte «Africa», «No Scrubs», «Sweet Dreams» og «Take On Me» er, utrolig nok, ikke platas mest smertefulle øyeblikk.

Bunnen nås, og putebarometeret sprenges, idet Weezer finner ut at de skal «rocke» litt, og sender Black Sabbath-klassikeren «Paranoid» gjennom fordøyelsessystemet. Resultatet blir heller lite black, men derimot en lysebrun pudding som får hele mitt sanseapparat til å gå inn i katastrofemodus på vegne av rocken. Jeg håper låten genererer så lite royalties for opphavsmennene at den kaklende gale Sharon Osbourne lanserer en grusom vendetta mot Weezer, og dermed forsvarer æren til Ozzy, Tony, Geezer og Bill.

La oss ta fram spaden, og kalle dette hva det er: Sjelløs og hjerneskadd karaoke. Og la meg være ærlig på egne vegne: Jeg hadde ikke klart å kjempe meg gjennom hele dette krateret fylt av musikalsk gjørme uten å få betalt for det.

«The Teal Album» er selvfølgelig ment som en spøk, men fra en mann som elsker humor i musikk: Disse ti låtene er dessverre ikke morsomme, men derimot bevis for at Weezer har gjort seg selv til en vits.

Etter mange forsøk må jeg fortsatt trykke på pauseknappen midtveis i «tolkningen» av Michael Jacksons «Billie Jean», for å trekke litt frisk luft og motivere meg selv til å fullføre låten. Hvor er selvhjelpsboka «Hvordan overleve et coveralbum fra Weezer» når man trenger den?

Weezers tolvte album er et desperat rop om oppmerksomhet. Her går undertegnede selvsagt i fella ved å omtale skiva, men noen ganger må man vise nestekjærlighet nok til å advare musikkinteresserte brødre og søstre om stygge fallgruver som «The Teal Album».

At Weezer en gang var et band av verdi gjør «The Teal Album» vanskeligere å svelge. Dette er et ti låter langt selvmordsbrev på vegne av egen kreativitet, og blottlegger en kunstnerisk vurderingsevne på linje med å hyre Yoko Ono som bryllupssanger.

At L.A.-bandet allerede i mars skal gi ut nytt album (forhåpentlig uten coverlåter), er enda godt. Da har kvartetten muligheten til å reparere litt av skaden de har gjort med denne skiva.

Hele gjengen fortjener å bli sendt rett til sengs uten kveldsmat.

data-type="a" data-id="102948177">