Man kan godt argumentere for at dette formatet allerede har blitt luket ut av musikkevolusjonens flora, og tilhører stadionrockens struttende skraphaug. En skal faktisk ha litt baller, for å gi ut en liveskive i 2017. I tillegg må man ha kreativiteten og teften til å gjøre presentasjonen av låtene på en annerledes, men samtidig treffsikker og fokusert, måte.

Sivert Høyem og hans band fikser denne vriompeisen av en biff på smakfullt vis. Athens antikke amfi, hvor denne plata er spilt inn over to kvelder, er mest kjent for å huse klassiske ensembler – i tillegg til et eksklusivt knippe av populærmusikkens tungvektere. Da Høyem fikk muligheten til å innlemmes i denne celebre klubben, er ønsket om å dokumentere øyeblikket gjennom en konsertplate lett å forstå.

Som sanger har ikke Sivert holdt samme nivå gjennom hele karrieren. Han synger bedre nå, enn for ti-femten år siden. Mer erfaring og høyere selvtillit kommer nok godt med. Idet jeg tar meg selv i å tenke at selve lyden på dette konsertopptaket er helt fantastisk, er det selvfølgelig en svært takknemlig oppgave for enhver lydtekniker og produsent å jobbe med en så god stemme, og et så sylskarpt band, som utgangspunkt.

Jeg har ingen betenkeligheter med å kalle Cato Thomassen, Christer Knutsen, Børge Fjordheim og Øystein Frantzvåg for landets beste, og best balanserte, backingband. Samtlige av disse tilfører en rekke små stikk av melodisk og rytmisk snadder, men det er selve samspillet – både med hverandre og med låtmaterialet – som imponerer mest.

Når det gjelder låtutvalget på dette dobbeltalbumet, er greatest hits-faktoren nokså lav – i alle fall fra et rent personlig ståsted. Brorparten av mine favoritter fra Høyems hånd er «satt ut av laget» denne gang. Etter seks soloalbum, pluss fem studioskiver med Madrugada, disponerer allikevel vesterålingen en enorm katalog av gromlåter. Ideen er muligens å presentere disse låtene i en noe annerledes form, enn på de originale studioinnspillingene. Og det er kult med positive overraskelser.

Bruken av overdådige strykearrangementer var et vellykket valg på Høyems siste studioplate «Lioness», og låtutvalget her viser nye styrker i møte med strykekvartetten. Madrugadas «What’s On Your Mind» har jeg hørt Høyem gjøre live ved flere anledninger, men aldri like vakkert som på opptaket fra Hellas’ hovedstad.

Som på Siverts siste studioskive, er «The Boss Bossa Nova» det mest forheksende og intense øyeblikket på «Live at Acropolis». Selve kirsebæret på toppen av konsertkaka er allikevel den monstrøse versjonen av «Give it a Whirl». Den fuzztunge gitarduellen mellom Knutsen og Thomassen dufter av både Neil Young og Gorham/Robertson, mens strykerne og koret utvider låten betraktelig. Her overværer vi lyttere denne artistens senit, eller peak Sivert, om du vil.

Det er ingen blundere blant de 17 sporene, selv om jeg synes «Görlitzer Park» ikke viser seg fra en god side i dette konsertformatet. Og selv om jeg er drita lei av hovedpersonens største hit «Majesty», fortjener Høyem ros for å skrive om store deler av arrangementet, og dermed gjøre denne låten interessant igjen. Dette gjelder både for publikum og sangeren selv, vil jeg tro.

«Live at Acropolis» er satt sammen av to opptredener, men man sitter allikevel igjen med følelsen av å ha overvært en konsert ved albumets slutt – noe som er å foretrekke, og så vidt jeg kan forstå selve grunnideen med konsertplater. Sivert Høyem slipper ikke bare unna med å gjøre en dobbel liveplate; han lykkes i å gjøre dette til en hjørnesten i en allerede bunnsolid katalog av utgivelser.

Vesterålingen har levert varene på et såpass høyt og jevnt nivå såpass lenge, at hele fyren og hans musikk lett kan bli tatt for gitt. Hvis jeg skulle være så pompøs (og det skal jeg tydeligvis) å anbefale unge musikere noe som helst, ville jeg bedt pjokker og piker lytte til denne plata, og prøve å sette seg inn i hodet til menneskene som har skapt denne musikken. Der er det mye å hente.

foto