Skiva ble nemlig gitt ut i samarbeid med Riksforbundet för Sexuell Upplysning (RSFU), fikk tittelen «Black Jack – rockelåter, viser og ballader om kjærlighet og sex», ble omtalt som «kondom-rock» og inneholdt låttitler som «Piken og pessaret» og «Han har Gummi i Sin Lommebok».

– Etter den utgivelsen ringte telefonen både dag og natt. Gamle griser om dagen og fulle folk om natta. Det var et forferdelig styr og til slutt måtte jeg bytte telefonnummer, sier Dalsbø til iTromsø i dag.

LYTT TIL Elin Dalsbøs «Black Jack» på Spotify

Politianmeldt

Dalsbø sammenligner oppstyret med dagens situasjon med virale meldinger og nettmobbing.

– Nå kan man i det minste bare klappe igjen lokket på datamaskina, men jeg var avhengig av telefonen i mitt arbeid, fortsetter hun.

Plata ble til og med politianmeldt.

– Det var vel en forening med moralske mennesker som ville stoppe galskapen, slik de anså det. Saken ble raskt henlagt og politiet ønsket meg lykke til med både karriere og platesalg, sier Dalsbø og ler.

– Anmeldelsen som foreligger er så til de grader bak mål at man med tanke på anmelders mentale helse må håpe at det hele er et reklametricks fra Arne Bendiksen (platas utgiver, journ.anm.) eller RSFU, skriver Truls Meland i Bladet Tromsø den 17. juli 1981.

Hobbyartist

Selv om Dalsbø var forberedt på at det kunne komme reaksjoner, kom de litt brått på.

– Da jeg fortalte Jan Høiland om plata spurte han bare «Gud, tør du dette?».

«Tromsø» omtaler plata som et comeback for tromsøartisten, men ifølge Dalsbø var det ikke mye av en karriere å gjøre comeback til.

– Nei, jeg vil ikke kalle det en karriere, det var mer som en hobby. Og nå har jeg lagt det bak meg for mange år siden.

Og selv om vi omtaler Dalsbø som en «tromsøartist» har hun ikke bodd her i byen siden slutten av 60-tallet da hun flyttet til Oslo. Hennes første trinn på «hobbystigen» tok hun imidlertid i Tromsø, blant annet på Arthur Arntzens årlige presseshow, men det var ikke før hun kom til Oslo at hun ble «artist», selv om skolegang sto øverst på dagsorden.

«Det artistlivet ...»

– Jeg leste i et blad at det skulle være talentkonkurranse på Einar Schankes ABC-teater. Jeg meldte meg på – det var mye folk som skulle delta, men til slutt så vant jeg, sier Dalsbø.

Etter hvert havnet hun hos Arne Bendiksen og hans selvtitulerte selskap som også var med på å lansere Wenche Myhre og Kirsti Sparboe som stjerneartister. Elin Dalsbøe var imidlertid litt mer jordnær.

– Jeg arbeidet i Manpower. Det ble mye jobbing i bank og da særlig på nattetid da banken samarbeidet med banker i USA. Jeg likte den jobben.

Og artisthobbyen putret og gikk mer eller mindre av seg selv ved siden av.

– Jeg husker at jeg spilte i et poporkester som hadde kontrakter med penere hoteller og restauranter. Det var godt betalt. Dessuten sang jeg en stund i Finn Eriksens orkester. Det var også artig, sier Dalsbø i dag.

Men til slutt var det altså nok. Ifølge Dalsbø var siste gang hun sto på scenen i 1986.

– Det artistlivet er ikke så fantastisk som folk tror, sier Dalsbø i dag.

LES ALLE Feedbacks Musikkminner

"COMEBACK": Slik presenteres Elin Dalsbø på baksiden av sin "comeback-skive". Pressefoto
DING-A-DONG: Flere av platene Dalsbø spilte inn var oversettelser av europeiske slagere, slik som denne som vant Eurovision Song Contest for Nederland i 1975.