Da «En dags pause» ble sluppet på sensommeren i 1979, hadde Jahn Teigen, som da var rundt de 30, vært berømt i Norge i mange år.

Som splitthoppende vokalist i Popol Vuh/Ace, som mann i skjelettdrakt i Melodi Grand Prix, som musikalstjerne i «The Rocky Horror Show» og allround nasjonalskatt med gummitryne. Alle nordmenn, uavhengig av alder, visste hvem han var.

Han hadde vært herostratisk berømt i godt og vel ett år. «Mil etter mil» og pas de point i Paris, åja. Men også albumet «This Year’s Loser», som prøvde å snu Eurovision Song Contest-«tragedien» til triumf, og som solgte godt. For ikke å snakke om komikertrioen Prima Veras album nummer to, «Brakara», som også kom i 1978.

Ikke at jeg sitter på tallene, eller på annet vis kan bevise det. Men «Brakara» er nødt til å være tidenes mest solgte norske humoralbum. Det skulle da også bare mangle.

Verden, det vil si Norge (alt var mindre den gangen), var med andre ord klar som et egg da «En dags pause» banket på døren. Albumet skuffet ikke. Det var faktisk den første virkelig fullgode langspilleren Jahn Teigen hadde laget, og den skulle bli stående som hans beste overhodet.

Teigen og Herodes Falsk hadde arbeidet sammen i rundt fire får allerede. I nevnte Prima Vera og på Teigens tre første soloalbum («Teigen synger Falsk», 1975; «Teigens tivoli», 1977 og «This Year’s Loser»). Men de hadde ikke helt fått det til. I alle fall ikke som her, på det som var vokalistens første norskspråklige LP.

I 1979 hadde punken, eller rettere sagt den mer veloppdragne avarten av den, den såkalte «new wave»-musikken, omsider kreket seg til Norge. Den «nye» musikken var ikke lenger så truende – den hadde, spesielt i kjølvannet av Elvis Costellos suksess, avslørt seg som ganske så melodiøs, tross alt, og grunnleggende sett ikke så «ny» at det gjorde noe. Nesten all «new wave», eller nyveiv eller nyrock som det het på syttitallsnorsk, var nært beslektet med sekstitallets popmusikk.

Et av nyveivens store salgsargumenter var en aura av ungdommelighet som i stor grad hadde vært mangelvare hos syttitallets visesangere og progrockere (Popol Vuh/Ace inkludert). «Powerpop», kalte noen den. Kraftpop med dressjakke, trange bukser og tynt slips.

At Teigen allerede var veteran (Falsk var en del år yngre), forhindret ham ikke i å omfavne de nye taktene i tiden. «En dags pause» låter svært 1979. Nyveiv og kraftpop, ja – men også reggae («TV»), disco («Har du lyst på litt mer», en slags norsk «Do Ya Think I’m Sexy») og blåøyd soul-ete, Bee Gees-influerte ballader («Min første kjærlighet», «Lengter hjem»). Ja, og så en låt som Bruce Springsteen kunne dødd for, og pianisten hans, Roy Bittan, burde drept for: «Førstesidebilde».

«Folk har alltid sagt til meg/ syng populære ting!», synger Teigen, i en tekst signert Falsk, om farene ved å bli for populær, for husvarm i avis- og ukebladresepsjonene, kort sagt: for PR-kåt. Falsk har alltid nært en sunn avsky for medieklovneri. Han ville være en ekte klovn. Det må plaget ham da Teigen, bare noen få år senere, nærmest ble Se og Hørs eiendom.

Men før den tid, og før de to perlevennene ble uvenner, heldigvis forbigående, var det «En dags pause». Som i trespann med de gode, men ikke like gode oppfølgerne «Mentalkrem» (1980) og «Klar dag/Instamatik» (1982), kan leses som en slags selvbiografi om to venner som slippes løs i Oslos natteliv anno tiårsskiftet mellom sytti- og åttiårene (Prima Vera-albumene kan kanskje sies å utgjøre den «sensurerte» delen av denne boken).

Tekstene, ved Falsk, er like sentrale som melodiene, ved Teigen, og ble skrevet etter Elton John/Bernie Taupin-malen: Ordene først, musikken deretter. Tekstene er liketil, muntlige-men-sangbare, og handler om Jahn og Herodes. Allerede den første setningen i den første låten, tittelkuttet, setter stemningen: «Kim og jeg, vi drar vår vei / Trenger hvile før vi blir lei» (Herodes Falsk’ fødenavn er Kim Hansen).

Deretter bærer det bort fra TV-en i ungkarsleiligheten («TV»), ut i natten og på sjekker’n («Kostymer», «Har du lyst på litt mer», «Det var deg», «I Hamburgs natt»). Det er sanger om ikke få drosje hjem («Taxi»). Det er sanger om å enten våkne opp med noen («To mennesker alene») eller alene, fyllesjuk («Dagen derpå»). Det er sanger om den premature melankolien og nostalgien som bare unge mennesker, uten for mye fortid og annen bagasje, har råd og tid til å holde seg med («Lengter hjem», «Min første kjærlighet»).

Rene konseptalbumet, som du skjønner. Musikken er eksellent fremført av noen av sin tids ypperste norske studiomusikere, og refrengene sitter som de skal. Så kan det nok sies at platen går en smule tom et stykke ut på «side 2», og at «Sala Palmer», tullelåten om Fantomets utkårede, virker å ha forvillet seg over fra et Prima Vera-album.

Men «det gjøkke no’!!», som Teigen selv synger. Selv i 2020, 41 år etter, gir «En dags pause» en lyst til å være nissen på lasset når Jahn og Herodes skal ut på byen. Ringer noen Tom Mathisen også?