GLYDERS «Maria’s Hunt» (Drag City)

Denne Chicago-baserte trioen har holdt det gående helt siden 2014, men har ikke vært nevneverdig stressa når det gjelder å ferdigstille sitt første fulle album. Et knippe snasne singler, og flere EP-er, har det likevel blitt, og da er det jo gledelig at de endelig kan albumdebutere.

Kanskje er det pandemien som har gitt dem den nødvendige roen i ræva, eller er det kanskje bare et kreativt klimaks som har kicket inn ut av intet? Jeg aner ikke, faktum er uansett at de har trillet ut ei brillefin skive som burde passe perfekt til årstiden. OK, den kom i januar, men jeg fikk ikke hørt den før inneværende måned, og derfor lar jeg den flotte vellyden blandes med sitringen av vår i lufta.

To av medlemmene har tidligere utgjort rytmeseksjonen i bandet Tobacco City, et orkester betydelig mer countryfisert enn dette. Skiva «Tobacco City, USA» (2021) er et silkemykt og strøkent album med grom, luftig og småpsykedelisk countrypop, som du gjerne også må låne øret ditt til, og selv om de har tatt med videre de kosmiske countryvibbene fra dette prosjektet, er Glyders helt andre boller.

Det som først og fremst skriker ut fra referanseforsterkeren til Glyders er T Rex, dette ekstraordinært superbe brit-bandet som stadig fortsetter å inspirere, 45 år etter frontfigur Marc Bolans krasjet i et tre og omkom. Ikke minst er mange amerikanske band opphengt i musikken deres, med Ty Segall som den mest utilslørt ivrige.

Det kule med Glyders er at de på ingen måte prøver å skjule det, samtidig som det er null copycat-blødmer her, da de mikser sammen det britiske geniets miks av boogie, glam og psychedelia med nettopp country. Steelgitarene i særdeleshet krydrer låtene behørig, og melodiene er attpåtil poppete og med masse lim i seg.

De kan tidvis minne meg om Paula Frazers akk så bortglemte band, San Fransiscos egne Tarnation, en referanse man aldri skal bruke mot noen. Ei heller Beachwood Sparks. For ikke å glemme allestedsnærværende Velvet Underground.

Det er også kult å registrere at de har plateselskapet Drag City (som også har Chicago som base) i ryggen, en kombo som burde være perfekt, da de tidligere har skjenket verden grom vellyd fra fjonge navn som Bill Callahan/ Smog, Purple Mountain, Silver Jews, The High Llamas med flere. Det er et helt supert selskap for de å være i.

Vel, nok smale nerderier, for dette er ikke smalt. Det er ikke engang rart. De revolusjoner faktisk ikke noe i det hele tatt med denne skiva, Glyders, men de vever sammen flere musikalske verdener til en herlig miks som gjør dem både forfriskende og kule å høre på. Dette er andre- eller tredjealbumet engelske The Temples burde gitt ut, et band som hadde noe av denne kraften inne i seg, men som har rotet det bort i den eksperimentelle syregryta.

Her er det derimot akkurat passe avstemt. Melodisk syrecountryglam er akkurat det verden trenger akkurat nå. Ikke minst tror jeg dette er helt fabelaktig live. Bare å fyre opp grillen og røske av korken på ølflaska nå. Soundtracket er allerede i boks.