TRULS SÆTHER

«Reise uten ankomst» (New Noise)

Jeg vet ikke om det skal tolkes som et bevis eller motbevis for at rocken er død, den har som kjent blitt erklært og død og vært imaginært begravet et utall ganger siden slutten av sekstitallet, men personlig synes jeg det er umåtelig stas med debutskiver som pumper ut storslått rock’n’roll man føler kunne vært utgitt i et vilkårlig årstall de siste 40 årene. At debutanten selv er 65 år, 7 år eldre enn pensjonsalderen i Politiet, gjør det bare enda kulere.

Truls Sæther gir i så måte begrepet «late bloomer» en ny dimensjon. En artist på hans alder, og med hans unektelig høye kvaliteter, skulle allerede vært ute i media og snakket om den vonde tiden flere ganger. «Hver gang vi gråter av egen genialitet» skulle kastet masse penger etter ham for å få ham med, «Stjernekamp uten stjerner» og «Farmen kjendisrunking» og «Firestjerners spikersuppe» skulle ligget langstrakte etter ham, og han skulle vært fast i husbandet til «På grensen til allsang».

Men han er altså helt ukjent. I hvert fall utenfor Halden, denne lille og sjarmerende Østfold-byen, der rocken alltid har hatt en tung forankring. Det bør denne skiva endre på. Sæthers status, altså. Ikke rockens forankring i Halden.

Sæther var med i forløperen til Henning Kvitnes’ The Young Lords (som i 1980 ga ut ei av tidenes beste norske skiver i pop/rock-segmentet), Ice Cream Band, men hoppet av før de ble lorder. Det er nå over 40 år siden. Han har åpenbart brukt tiden godt.

Plata er vanskelig å plassere i noen bestemt tradisjon, da den spenner vidt mellom amerikansk rock og den klassiske norske rocktradisjonen vi kjenner fra gamle helter i Raga Rockers og Joachim Nielsen, og til nyere og tungt begavede eksponenter som for eksempel Erlend Ropstad. Vi snakker rock’n’roll fremført på morsmålet, med tekster som går rett i strupen på temaene den sveiper innom.

Det åpner med et smell, i rumpesparkeren «Svart belte i hat», en låt som i anslaget, med de deilige og massive gitarene, minner om et annet åpningsspor, nemlig «The Side I’ll Never Show», som åpnet «Ghost Stories», som var – og fortsatt burde vært – Dream Syndicates svanesang. Låten går sågar i samme toneleie.

Derfra og ut ser han seg aldri tilbake, hvor han over 12 låter slår om seg med rock’n’roll som spenner bredt. «Sangen om ingenting» kunne, med sin fjonge steelgitar, vært en låt av Hellbillies, den har også noe herlig sonvolskt over seg. I «Kamelsluker» får mandolinen og fiolinene meg til å tenke på The Waterboys’ Anthony Thistlethwaite og Steve Wickham, da de laget magi sammen på «Fisherman’s Blues» (som i likhet med nevnte «Ghost Stories» også kom høsten 1988).

Jeg skal ikke trøtte leserne med å ramse opp alle 12 låtene på skiva, men det er befriende lite fyllstoff her. I stedet høres låtene, jevnt over, som selvstendige verk han har brukt tiden godt på og slipt nennsomt i kantene. Likevel må jeg nevne et par til, og først den regelrett store og mektige «Salme», en låt som bygger seg så kraftig opp utover i dens ferd mot slutten at man får gåsehud hver gang. Liker også godt «Naken mann», med sin raffe Nirvana/«Come as You Are»-aktige bassintro, for ikke å glemme den litt såre og ettertenksomme avslutningslåten «Stikker nå».

Michael Krohn og Jokke er både opplagte referanser og samtidig litt fjerne paralleller. De amerikanske rockreferansene er her mer fra sør og vest enn fra Detroit og New York, mens tekstene er mer underfundige, mindre eplekjekke og mer spørrende enn bastant konkluderende. Sæther synger også, som sine ovennevnte norske brødre, krast om samtiden og samfunnet rundt seg, men med mindre humor og selvironi enn Jokke, og uten Krohns diktatoriske og snørrhovne snert. Likevel er det ikke humørløst eller kokett engasjerende, slik jeg stundom opplevde skivene til Tommy Tokyo.

Det er Truls Sæthers navn som står med gullskrift over denne oppsiktsvekkende debuten (ja, det er oppsiktsvekkende å debutere når du er 65, i mer eller mindre alt, bortsett fra kamferdrops-kappspising), siden han både synger, spiller gitar og har skrevet alle låtene og tekstene. Han er nok likevel hjertens enig i at han må dele mye av æren for sluttresultatet med Haldens musikalske multigeni, Freddy Holm.

Holm har produsert skiva, og den låter helt eventyrlig bra. Det er masse bunn i lyden, alle detaljer kommer frem, arrangementene er utsøkte og det køles på når det trengs og holdes igjen når det kreves. I tillegg har Holm lagt på hele rytmeseksjonen (både med elbass og kontrabass), pedal- og lapsteel, fiolin, tangenter, cello, mandolin, koringer og så videre. «Ein farfar i livet skull' alle ha», synger Odd Nordstoga. Vel, en Freddy i studio skulle alle hatt på debuten sin. Da hadde jaggu verden vært et vakkert sted.

Så, til det mest opplagte poenget her. Kjære Truls (som det heter i de litt søtladne og pompøse kronikkene), la det ikke gå 65 år til oppfølgeren. For da er jeg 116 år, med høreapparater større enn parabolantenner. Og se nå å få denne skiva ut i strømmetjenester. Dere som har plate- eller CD-spiller, og i tillegg liker tidløs rock fremført av mestere i faget, bør bare kjøpe skiva fysisk pronto.