Dylan, McCartney, Stones, The Band, og så videre. Når Martin Scorsese lager musikkfilm, er det rockens virkelige størrelser som portretteres.
Scorseses nye film om en av popmusikkens virkelige kameleoner, med tittel «Personality Crisis: One Night Only», har premiere i midten av april på strømmetjenestene. Så hvorfor i alle dager vil mesterregissøren nå fortelle historien om denne David Johansen-fyren?
Slapp av! Feedback gir deg her den ultimate spillelista. Vi plusser på med en liten «David for dummies»-innføring i karrieren til denne nydelige nelliken, som var en underholder av rang og en mester i kunsten å forvirre.
Lytt til spillelista i bunnen av artikkelen.
David Johansen har riktig nok norske og irske aner, men akkurat som regissør Scorsese er han fullblods gategutt fra selveste Noo Yawk Citeh. Johansen er da også mest kjent som frontmann i New York Dolls; bandet designet for å gi gamle gubber raserianfall, og grå mus krøll på trusa, i første halvdel av 70-tallet.
David og kompisene var ikke akkurat «dressed for success». Selv om barrierer hadde blitt brutt på tampen av 60-tallet, var menn som kledde seg i drag fortsatt å regne som romvesener i øynene til Hvermannsen. Men dette var ikke kun sjokkrock. Johansen utstrålte både frihet, selvtillit og glede der han vrikket på stussen med sitt beste «fuck you»-glis om munnen.
Røsten som truet med å sprenge sanganleggene var den rake motsetninga til oppsynet til denne utspjåka spjælingen. Unge David sang som en godt innrøkt, fordrukken og utpult sjøulk som nettopp har fått ei adrenalinsprøyte i hjertet. Med New York Dolls dro han glamrocken gjennom de skitne bakgatene på Manhattan, og at mange omtaler bandet som proto-punk er virkelig ikke noe mysterium.
Sex Pistols’ Steve Jones stjal sine gitarriff fra Johansens våpendrager med seksstrengeren, Johnny Thunders, mens snerringa til John Lydon hadde et ekko av Johansen i seg. Som forgjengerne New York Dolls, ville punks i både Storbritannia og USA bokstavelig talt lage bråk og kvalm. Fienden var kjedsomhet, og alle former for konservative autoriteter som truet med å bremse festen.
Etter New York Dolls, som i løpet av få år havarerte i et hav av narko, varte det ikke lenge før David Johansen stakk trynet frem igjen. Gjennom relativt få soloalbum fikk Johansen uttrykt mye forskjellig.
Kremtoppen er hans andre album «In Style», produsert av Mick Ronson. Her står rock, disco, Motown-pastisjer, reggae og storslåtte ballader skulder til skulder med den største selvfølgelighet. David Johansen utøvde nemlig ikke alle disse disiplinene. Han behersket dem hundre prosent.
At brølapa fra New York Dolls senere skulle skape seg en karriere som smokingkledd crooner, må ha hatt høye odds da han i ungdommen spradet rundt iført platåsko, leppestift og boa. Men vår David er en slik «prøve alt»-type. Dette har selvfølgelig ført til en del lattervekkende mageplask, samt ett oppsiktsvekkende alter ego.
På 80-tallet «ble» han Buster Pointdexter – karakteren som får Kjetil Rolness’ Jens Pikenes til å fremstå som en kåt konferansier fra Harstad, som storesøstrene har kledd på (som vel neppe er milevis fra sannheten). Ironisk nok ble denne tullefiguren en kommersiell suksess, og en direkte forløper til den musikalske lounge-bølgen som kom rekende i løpet av 90-tallet.
Det er likevel to helt andre motsetninger som har inspirert David Johansen, fra A til Å i hans karriere. At han kjenner seg igjen i både beinharde bluesmenn fra plantasjelandet i sør, og Big Apple-jentegrupper som Shangri-La’s og The Ronettes, viser det brede spekteret i personligheten hans.
Det er ikke noe vits i å spørre: «Kan den ekte David Johansen vennligst reise seg?». Han besitter nok personligheter til å fylle et fotballag, og godt er dét.
Nå er det bare å snurre film. Det bør bli alt annet enn kjedelig.