Premisset er interessant, spennende til og med. Året er 2028. Los Angeles står bokstavelig talt i flammer, det er krig på gatene og folket gjør opprør. En av de høye skyskraperne, som står midt i dette infernoet, er «Hotel Artemis».

Her lever en sykepleier (Jodie Foster) av å redde livet til kriminelle, sammen med sin gigantiske medhjelper, som bærer det ikke tilfeldig utvalgte navnet Everest (Dave Bautista), Et slags sykehus for de onde, dette hotellet altså, hvor de ansatte har solgt sjelen sin for å redde livet til de som tar liv fra andre. Estetikken her er lekker, det er mørkt og bærer preg av en svunnen tid, tiden vi befinner oss i nå og tiden før.

Hvert rom gir navn til de som bor der, og kalles opp etter reisemålene som er malt på veggene. Waikiki, Nice og Acapulco er alle gjester på dette hotellet.

Noen dreper, andre stjeler. På utsiden av hotellet ville de kanskje drept hverandre, men på innsiden må de følge sykepleierens regler, eller «nurse», som hun kalles her. En sliten og vever kvinne, som bærer sterkt preg av sin egen fortid og store sorger. Godt spilt av Jodie Foster.

foto
EN AV DE KRIMINELLE: Sterling K. Brown spiller en av hotellets gjester.

Ja, det står i bunn og grunn ikke på skuespillerprestasjonene her. Foster er god og klarer å formidle en kvinne med en stor innvendig smerte på rørende vis. Sterling K. Brown, som «Waikiki», kan du blant annet se i suksesserien «This is Us» og «The People v. OJ Simpson». Han viser også her at han fortjente den Emmy-statuettene han fikk for nevnte TV-serier i 2016 og 2017.

Rollefigurene gir deg små drypp, som vekker interessen din. Som «Nice» (Sofia Boutella), en leiemorder jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med. Likevel, på tross av filmens gode potensial, klarer den å ødelegge for seg selv.

Vi vil gjerne bli bedre kjent med rollefigurene vi kun ser konturene av, men det får vi ikke lov til. Den er visuelt vakker, med blandingen av art deco, rødt fløyel og fremtidsteknologi. Filmen har hatt solide håndverkere på jobb som har evnene og verktøyet, men som kun får gjøre seg halvferdig.

I tillegg kommer Jeff Goldblum og spolerer mye mot slutten av filmen. Han har tilsynelatende en egen evne til å tulle bort hver eneste scene han er i, uansett film. Det fungerer kanskje i «Thor: Ragnarok», men her blir det bare ødeleggende for den verdenen vi befinner oss i.

Filmen varer «bare» 94 minutter, som nå om dagen regnes som kort – og har så mye mer å gi. Hvorfor den har valgt å haste seg gjennom historiene til rollefigurene, som kunne gitt historien dybde og mer relevans, vet jeg ikke.

Her ligger det så mye godt potensial for å lage spennende film, at jeg håper at en annen regissør enn Drew Pearce vil se på rammeverket og bruke det på en annen måte og lage noe annet, basert på samme univers.

Hotellopplevelsen er ikke den verste jeg har hatt, men fortjener ikke mer enn tre stjerner.