Selv tar jeg dette utsagnet med en enorm klype salt. Hva annet skal liksom Ronni gjøre nå? At han blir rapper eller begynner å jobbe i fylkeskommunen virker noe usannsynlig.

Etter at vokalist Tony Harnell sluttet i bandet for tredje (?) gang er det en ny line-up som vinker farvel til fansen på «XIII». Den nye, spanske sangeren Baol Bardot Bulsara kopierer riktig nok de himmelhøye tonene til Harnell, mens studiobassist Ove Husemoen kompletterer gamlegutta Le Tekrø og trøndelags tordengud «Diesel» Dahl – som styrer trommesettet på rutinert manér.

Hvis vi betrakter dette som en svanesang, er TNT for sent ute til å kunne «gi seg på topp», men å levne fansen sultne på mer utgjør alltid et godt sisteinntrykk. For å oppnå dette har ikke TNT tatt noen grep for å tilpasse seg en ny tidsånd. Dét ville da også ha vært å spenne bein på seg selv.

TNT har tvert imot laget en plate som hyller de promiskuøse sidene ved sin egen storhetstid: 80-tallet. Få norske band er mer tidstypiske, og dermed mer egnet til å fremkalle minner om denne bekymringsløse epoken – før Kurt Cobain, #metoo og virkeligheten kom og ødela den lettbeinte moroa.

Selv var jeg kun et lite barn da TNT feiet over alt med puls og tupert hår, i sin storhetstid. Jeg husker allikevel hvor kry vi kids var, av at et band fra lille Norge faktisk også var populære i utlandet. Noen nostalgi knyttet til TNT-fenomenet føler jeg allikevel ikke, og jeg tror nostalgi er direkte nødvendig for å sette pris på musikken deres i 2018.

At TNT er tidstypiske for en svunnen tid er nemlig også en ulempe for bandet. Powerballaden «Where You Belong» er spjåket ut i så mye musikalsk sminke at melodiens potensielle tiltrekningskraft blir drept, allerede før fjelltopp-gitarsoloen kommer. Men det blir verre.

Klapp i hendene-anthemet «Get Ready For Some Hard Rock» er det mest hysteriske og parodiske stykket musikk jeg har hørt på lenge. Jeg kjenner sjelen krympe til størrelsen av en ert av den svært selvforklarende teksten, og blikket mitt leter febrilsk etter et skjult kamera for å bekrefte at dette er en spøk. Her er det fristende å si at TNT skaper sin egen sjanger, nemlig pute-rock. Hva «17th of May» handler om, blir også ganske åpenbart med refrenglinja:

«I say – Hooray! Let’s celebrate the Day!»

Jepp. Alle som ønsket seg et puddelrock-alternativ til «Ja, vi elsker» – på engelsk, uten de rare «furet og værbitt»-greiene – kan nå bukke, neie og takke skaldene av Norge i TNT for å ha tatt ansvar på nasjonalsang-fronten.

Ronni Le Tekrø er både en underholdende figur og topp musiker. Ingen med en viss sans for underholdning ønsker at slike karakterer skal fornye seg eller, enda verre, bli «voksne». Totningen er fortsatt fingernem, og holder musikken interessant med sitt kreative, særegne gitarspill.

Men 54-åringen har alltid vært en bedre musiker enn låtskriver, og på «XIII» er hans briljering med plekteret en skinnmager trøst. «Tears in My Eyes» og «We’re Gonna Make It» viser håpefulle tegn til melodier som kan feste seg i hjernebarken, men Tekrø og hans medspillere presterer å rote bort ballen foran åpent mål en rekke ganger i løpet av denne skiva.

Unntakene, som berger hele rocktoget fra å spore av og dundre rett i tunnelveggen, er «Catch a Wave» og «Can’t Breathe Anymore». Begge to er sammenhengende låter, med refrenger man faktisk husker ti sekunder senere.

Tolv låter blir allikevel en overdose. Man ønsker ofte å sette seg tilbake i tidsmaskinen, og skru bryteren til «nåtid», i løpet av TNTs svanesang.