New West Records er en etikett det bare er å følge i de mediene man velger å gjøre slikt. I fjor sto de bak tre av skivene jeg hadde som kandidater til årets tre beste album.

Det skulle ikke forundre meg om de er inne på topp 10 også når dette plateåret er omme. De burde hatt en sjutommerklubb, slik SubPop i sin tide. Jeg tegnet medlemskap tvert.

Ron Gallo er relativt ny for meg, og det var New West som ble radaren for å snappe ham opp. Han har tidligere spilt i bandet Toy Soldiers, som jeg overhodet ikke kjenner til eller har hørt om, men har altså nå forlatt dem, til fordel for egen karriere.

Han har flyttet til Nashville fra Pennsylvania, men det er lite som minner om det man normalt assosierer med Nashville. Men så er da også Nashville en by med mange ansikter. Jack White og hans Third Eye Man Record holder jo også til her. Soundet gjør at jeg dessuten ville gjettet New York. Så feil kan man altså ta.

Det var åpenbart et smart valg uansett, flyttinga. I et temmelig skrudd og ditto forvirrende «brev» på hans egne hjemmesider har han skrevet hvordan plata har oppstått, om tekstene på de enkelte låtene, samt om sin kaotiske musikkfortid. I tillegg til noen tirader om Donald Trump (de skal vi nok bli ganske vant til og lei av etter hvert) og diverse selvdiagnostiseringer.

Gøy lesning, som man ikke nødvendig blir så mye klokere av, for eksempel hans forsøk på å forklare ordspillet i albumets tittel.

Musikalsk er han noe av en lurendreier. Selv beskriver han plata som en sandwich der Mahalia Jackson er skviset mellom The Stooges’ «Fun House» og ei skive av straight edge-pionerene Minor Threat. Flere beskriver han også som garasjerocker.

Og, joda, her er elementer av iallfall det siste, selv om det på ingen måte er noe genre-rent garasjerockalbum, som selvsagt ikke er noe problem overhodet.

Han kan faktisk minne om engelske The Cubical i flekkene, mens andre og mer opplagte referanser drypper jevnt utover. For eksempel er gitarene i introen på «Put the Kids Away» en ren ripoff fra The Cramps’ klassiker «Garbage Man», og sånn kan man dissekere plata effektivt opp.

Gallo veksler mellom kontante og korte rocklåter, med øs av vintagegitarer og mer nedtonede og poppa spor. De siste er de som i lengden holder høyest standard, og der spesielt «Don’t Mind the Lion» er regelrett storslagen.

Samme de to første minuttene av «Can’t Stand You», som er veldig John Lennon solo, selv om den i de siste halvannet minuttene i beste fall kan relateres til Lennons wild weekend-periode i L.A. På sitt mest hektiske kan han bli i overkant masete også («Black Market Eyes»).

Uansett: Ron Gallo har laget et forfriskende album, og smeller av ei finfin energibombe tidlig på året. Det skal bli gøy å følge ham videre. Strøken femmer.

foto
RON GALLO «Heavy Meta» (New West Records)