Wet Dreams har på sett og vis surret i undergrunnen i noen år nå, og med små drypp av singler har bare forventningene steget jo nærmere vi har kommet releasedato.
I en verden så alvorstynget og full av innvortes og utvortes problemer, er det lett å tenke at protestviser og slagord er det eneste vi trenger. Og gi meg gjerne dét, for all del, men det vi først og fremst trenger er hard rock’n’roll om øl, UFO-er, klining, butikktyveri, radioaktivitet, rus, edderkopper og livsbejaende hærverk.
Som bare røsker tak i mellomgulvet, og der man slipper å tenke overhodet. Det er her Wet Dreams kommer inn og tar ansvar.
Wet Dreams er den musikalske blåresepten som inneholder alle stoffene den snille og umoralske apotekeren anbefaler til å jage vekk kjedsomhetsdemonene med. De spiller hard, energisk, søplete og tight punkrock i skjæringspunktet mellom de tidlige britiske bøllene (som The Buzzcocks, Stiff Little Fingers og The Adverts) og amerikanske pionerer som The Misfits, Agent Orange og en herlig søplete utgave av Social Distortion.
Ja, og selvsagt The Ramones, anno 1975. Og noen uunngåelig raffe poplåter, som det litt nedpå sporet den elektroniske linken navngir med den søte tittelen «Roliglåta», et godt hvileskjær mens man henter seg inn og får igjen pusten.
Det er lett å dumme seg ut når man begir seg ut på denne etter hvert loslitte veien, som på sett og vis fikk staket systemet godt opp på nittitallet, særlig gjennom de tidlige utgavene av The Hellacopters og Gluecifer, men dette er ikke noe retro skandirock-romantikk, men heller bare en gjeng eplekjekke bøller som liker å yppe til bråk og lage fest. Og begge deler er dritviktig.
Det er ikke så forbanna mange som driver på med dette lenger heller. Hard musikk blir ofte enten metal eller hardcore (eller en av tusen undergenre jeg ikke husker navnene på), mens Wet Dreams holder seg til en gammel formel man kan spore helt tilbake til The Sonics og tidlig piggtrådgarasje, og sleper den gjennom punkrockens infantile villbassfiltre. Og de er dritgode til å spille, for dette er stramt som leopardtights rundt lårene på Pig Champion.
Dermed blir de både tøffe og sjarmerende. Det er konstant vreng på vokalen til den ustyrlige Sebastian Ulstad Olsen, mest kjent som frontfigur i mossebandet Death By Unga Bunga, og det låter helt topp. Han er akkurat passe balansert og ukontrollerbar, og primalskrikene hans er uimotståelige. Hør bare «Bad Boy», som allerede har vært på singel en stund. Pur lykke og lyden av en perfekt inventarfest ti minutter før politiet kommer.
Wet Dreams har endelig fått ut fingeren og gitt ut denne skiva. Nå er det bare å komme seg ut på veien til sommerens festivaler. Live er de et fyrverkeri, der all energien bare får enda mer friksjon, i møte med mennesker i syndefull utfoldelse. Herre, la møtet fullbyrdes!
