THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY

«Research and Destroy» (Fysisk Format)

To år etter «Algorithm and Blues», er GBZ ute med sitt album nummer fem, «Research and Destroy».

Det føles litt i overkant å opplyse om hvor det morsomme ordspillet i tittelen er tatt fra. Men, av ren frykt for å utelate de som ikke har hørt verdens viktigste punklåt, «Search and Destroy» med Iggy and the Stooges, så er det ikke verdt å ta noen sjanser.

foto

«Research and Destroy» er GBZs kanskje beste album til nå. Kanskje, er egentlig bare en feig måte å si at de foregående er så enormt bra, at det føles litt farlig å si at denne er best. Men OK, la oss bare få det unna, den er best! Dette er faktisk den beste rockskiva som har kommet ut i Norge på så lenge jeg kan huske.

Åpningskuttet «What’s My Rage Again» (tittelreferanse Blink 182) starter mektig og pompøst. Introen sender, som på forgjengeren, et nikk til Turbonegers «Apocalypse Dudes»-intro. More is more, med heftige gitarer og mariachi-inspirerte blåsere.

Låta glir over i hardcore-punk av hissigste sort, etterfulgt av et refreng som er så catchy at det sitter klistra etter kun én gjennomlytting. Det er bare å lene seg tilbake og puste lettet ut, eventuelt bøye seg fremover og holde pusten de neste 35 minuttene.

De fortsetter med «Song for a Prepper» der introen er så skamløst løfta fra Poison Idea-låta «Plastic Bomb», at det føles som å skyte på åpent mål i det hele tatt å nevne det. Verset låter derimot umiskjennelig GBZ. Full on call-response-vokal, så fengende at det er å regne som en bragd når de topper låta med et massivt ståpelsrefreng.

Låtsnekkergeni og gitarvirtuos Eirik Melstrøm setter standarden høyere enn noensinne. Han er backet av en beinhard rytmeseksjon, og med Norges råeste vokalist i front, Ivar Nikolaisen, har GBZ alle ingrediensene på plass. La oss for øvrig droppe å fokusere på snittalderen i bandet. Vi kan heller slå fast at de låter som en gjeng hissige 25-åringer med fet humor og ville mengder energi.

At Portland-bandet Poison Idea, og deres hardcore-manifest «Feel the Darkness» (1991), er en slags uhellig gral GBZ stjeler hemningsløst fra, er udiskutabelt. Versriffet på «Bridge and Tunnel Guy» er såpass likt «Alan´s on Fire» at det føles punk-historieløst ikke å nevne det. Det låter samtidig så tøft, at det blir meningsløst å bruke det mot dem.

Der man tidvis blir litt sliten av punkpurister som lager regler for sjangeren, bryter GBZ alle regler akkurat når de måtte ønske. De lager hardcorepunk, men med en twist som gjør det tilgjengelig for alle.

De kompromissløst harde versene flettes elegant sammen med refrenger så stappfulle av glossy melodier, koringer og hooks at enhver med et snev av god musikksmak kjapt vil skjønne tegninga. Det er bare å kaste seg med på festen, med hodet først!

Gåsehudfaktoren er høy hele veien, og de bommer ikke med så mye som en millimeter. «One Dimensional Man», «Diet 1-2-3» og førstesinglen «Nostradumbass» er bare enda noen eksempler på refrengteften de er i besittelse av.

Bandets merchmann PK Aronsen får passet sitt påskrevet i låta «The PKA Took My Money Away». Tar vi oss bryet med å forklare tittelreferansen, så er den selvsagt hentet fra Ramones «The KKK Took My Baby Away». En av punkens topp 20-låter, som visstnok omhandler en damedisputt mellom vokalist Joey (R.I.P.), og gitarist, Johnny (R.I.P.). I GBZ handler det om noe helt annet, her kan du slenge neven i været, og skråle med på hvordan T-skjorte-selgeren notorisk stikker av med bandets merchpenger.

Skivas sjuende spor, «The Power of Beer» er nok en allsangvennlig sak, dog i et litt roligere tempo. Her pumper Ivar Nikolaisen ut strofer om hvilken grenseløs tragedie noen uskyldige øl kan føre til, selv under lockdown.

Produksjonen, nøysomt skrudd til av Anders Nordengen, låter kontant, artikulert, og hardtslående i alle ledd.

GBZ-lyrikken omhandler alt en kan tenke seg av bitterhet, fyll, negativitet og hat, gjort med så mye humor og fandenivoldskhet at det er som en kunstform å regne. Det er ikke alle forunt å lage en dritmorsom tekst om å flytte ut av byen for å få litt bedre økonomi («Bridge and Tunnel Guy»). Overskuddsmusikk, overskuddstekster.

Det er kun én ting som glimrer med sitt fravær i GBZ-leiren: Ambisjoner. De fyller Rockefeller i Oslo. Lokaler i de mindre byene fylles til randen, og lovord hagler konstant fra hele kloden. Bandet ser ikke ut til å bry seg en skit. Kanskje er det nettopp det som gjør dem så unikt bra. Null karrierejag, press og stress, utenom de ytterst høye krav til egen musikk.

Noen ganger er det ikke nok poeng på skalaen. Hos meg scorer «Research and Destroy» full pott, med god margin.