THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY + CULT MEMBER
Blå Rock Cafe, torsdag 31. mars 2022
Kun ei uke etter at Kosmik Boogie Tribe og Quarter Wolf hadde gjort «lydmuren» til et svært håndfast begrep, var den blå rocksjappa i sørbyen rigget for nok et dobbelangrep.
Jeg har sett et tresifret antall konserter på Blårock siden høsten 1996. Dette er en av de aller, aller villeste. Og ikke minst, morsomste.
Tromsøs Cult Member fikk nok en del nye fans denne kvelden. De grep muligheten til å varme opp den utsolgte huset med begge hender.
Frontet av en Julian Earley som åpenbart hadde spist pinnsvin til frokost og vepsebol til middag, var stemninga glad-aggro fra første riff. Der andre band tester vannet, river Cult Member plasteret rett av.
Vi blir servert fete gitarriff, hyperaktiv tromme-vold og über-macho gjengvokal langt over harry-grensa. Og slikt må man jo bare elske. I alle fall vi som digger Sucidal Tendencies, Iron Reagan og Municipal Waste – alle navn som dukket opp i hodet mitt i løpet av konserten.
Jeg skal ikke skryte på meg Lilli Bendriss-egenskaper, men man følte forventningene blant folk som hadde klemt seg sammen foran scenen idet kveldens hovedattraksjon The Good The Bad & The Zugly (GBZ) fylte scenen med sine instrumenter og et høvelig antall ølbokser.
Etter en passe corny introteip løfter taket seg umiddelbart etter at trommis Magne Vannebo dundrer showet i gang. Vokalist Ivar Nikolaisen gjør sin rock star-entré, med Red Bull-boksen i neven og artige solbriller i fleisen. Han sender ut et ukontrollert krigsbrøl, og publikum responderer som om de slippes ut av et bur der man har vært sulteforet på rock og annen moro.
Det tar helt av, og resten av konserten går litt i ett.
Det er bare to uker siden Nikolaisen snudde en kåk lengre sør i Tromsø sentrum på hodet, da som frontmann i Kvelertak. I kveld er han mer oppå publikum enn på scenen. I en vanlig bedrift hadde den blonde villbassen gjort seg fortjent til prestasjonsbonus og en rekke smusstillegg før bandet har kommet seg halvveis i settet.
Nå angrer jeg litt på at jeg kjører bil, og ikke kan drikke øl. Samtidig får jeg jo flere liter med andre sitt øl over meg i løpet av den snaue timen GBZ står for underholdningen. Det er jo alltids noe.
Underveis slår det meg stadig hvor mange styrker GBZ har som band. Energien får selv treverket i gamle Blårock til å svette. Og det er folkehelse i hver dråpe, folkens.
Låtene er melodiske og nynneverdige. Ordspillkongene byr attpåtil på artige og rare pausemonologer. Jeg ser meg herved nødt til å fise ut et lite hjertesukk til det øvrige Musikk-Norge: Husk at det er lov å ha humor om man spiller i band.
I ekte surpeis-ånd av typen «jeg har den første sjutommeren», hadde jeg riktig nok ønsket meg flere låter fra GBZs første plate. Høydepunktene for min del blir «Smoke ‘em», fjorårets geniale singel «Nostradumbass» og den seige allsang-knallerten «Vik bak meg Satan».
Noen minutter etter konsertslutt returnerer GBZ til scenen for ett ekstranummer. Responsen og den generelle euforien tatt i betraktning, kunne bandet ha vært litt rausere med påfyllet.
De to siste minuttenes utblåsning, i form av testosteronbomba «Fucking is Awesome», bekrefter bare at GBZ og Blårock-publikumet i tospann skapte en fucking awesome kveld.