ERLEND ROPSTAD «Gleden & Sorgen» (Indie Recordings)

Det er ei uke siden «Gleden & Sorgen» kom, Ropstads niende studioalbum. Skiva utgis som den fjerde på like mange år – hvorav de tre første har håvet inn gode kritikker og publikumjubel. Ropstad er sånn sett selvforskyldt i at forventningene til musikken hans er skyhøye – også denne gangen. Nivået på «Gleden & Sorgen» innfrir, stort sett, til forventningene.

Jeg selv fikk øynene opp for Sørlandets store rockefar da tilfeldighetene av en knekt legg og dermed endrede ferieplaner plasserte meg, ikke så stødig, foran scenen på formiddagskonseptet Bukta for alle sommeren 2019 – der Ropstad sto i rampelyset og serverte en heidundrende god konsertopplevelse i steikende sol og med et smørblidt publikum. Senere har han spilt opptil flere fantastiske konserter i Tromsø.

I løpet av en så langt effektiv artistkarriere har Ropstad opparbeidet seg et solid repertoar av låter – og de siste årene har han tatt plass som en av landets aller mest stødige rockere med sitt helt egne preg. Ropstad veksler mellom hard gitarrock og nydelige ballader sammen med bandet – De Rotløse. Nyskiva, produsert av tidligere The Dogs-bassist Roar Nilsen, låter kjent, men med merkbart mer synth og åttitallspreg enn tidligere.

Der albumet har fått tittel om glede og sorg, består albumet av ti låter som fungerer til begge sinnsstemninger. Ei god blanding av hardt og rolig, sårt og kjærlig – eller ei god blanding av Ropstads ulike musikalske sider. Åpningssporet «Alt er overalt» smeller i gang skiva i kjent Ropstadrockstil – mens allerede låt nummer to, «Det er det her som er din arv» låter mer nedpå. I tittelsporet «Gleden & sorgen» møter vi for alvor de nye vibbene av synth og åttitall, og låten lyder sterkt inspirert av Bruce Springsteen.

foto

Blandingen av glede og sorg låter sømløst hele vegen. «Heilt uten synd» og «Oslo har stått opp» er låter jeg ser stort frem til å høre live, med fullt band – mens den orgelakkompagnerte «Om du var min bror» tar det hele ned et par hakk og blir et gjensyn med Ropstads fine soloprosjekter under pandemien – bare med innslag av det som kan høres ut som et helt orkester av fioliner, bratsj og cello. Orkesteret følger med på «Siste liten», et av platas kanskje aller vakreste verk.

Det er tittelsporet og «Om du var min bror» som treffer meg hardest tekstmessig. Ropstad er rå med ord – og evner å fortelle store historier med enkle fraser. Denne evnen har han benyttet både i låter med politiske budskap og i låter om sorg og kjærlighet. Sistnevnte er en ballade om solidaritet og et slag for medmenneskelighet.

For hva om det var din egen bror som kjempet i krigen? «Gleden & sorgen» har en tekst de fleste kan kjenne seg igjen i - om hvordan steder og minner blir merkelapper på hverandre i både glede og sorg. «For hver by har sin egen sorg, og i Bergen flyr vi enda rundt som to papirfly i regn».

Det tok meg noen avspillinger å venne meg til volumoppjusteringen på «Da himmelen brant var alle hunder stille», Ropstads forrige album. Det albumet ble raskt en favoritt, og også «Gleden & sorgen» låter bedre og bedre for hver avspilling, noe som alltid indikerer kvalitet. Samtidig mener jeg plata har færre låter som fenger til de griper skikkelig tak – de enkeltstående favorittlåtene ligger enda igjen hos tidligere utgivelser. Men sånn er det jo, når man har lagt lista så høyt over lang tid.

At Erlend Ropstad heller ikke i år vant noe Spellemannpris for beste rockplate, er for meg et mysterium. Helt på alvor. Når han i sommer turnerer rundt i landet med nok et fantastisk album i bagasjen, håper jeg publikum gir han all den oppmerksomheten han fortjener. For en mann!