Søndag er 40 år siden «Damaged» sparket, kranglet og skranglet seg ut i dagslyset. Og før noen rekker å si «papparock» eller «gubbefavoritt», er denne skiva vel verdt et gjenhør.

Plata nyter en betydelig kultstatus hos samtlige generasjoner av punkrockere jeg har truffet på. «Damaged» er på ingen måte oppskrytt, men om Black Flag som band egentlig fortjener posisjonen som levende legender er et annet spørsmål.

Man kan spøke med at Misfits er prototypen på bandet som solgte langt flere T-skjorter enn vinyl, CD-er og kassetter kombinert. Det samme inntrykket gjelder for vestkystpunkens flaggskip (unnskyld!) Black Flag. Men at det for mange viktigere å posere som fans av bandet som å faktisk sette pris på selve musikken, får så være.

«Damaged» er plata hvor nær samtlige av Black Flags gullkorn med deres fjerde vokalist i rekken, Henry Rollins, er samlet. Og det er kanskje ikke så rart. Plata var et oppsamlingsheat av låter, etter at gjengen gjennom fem år hadde herjet rundt i punkrockens naturlige habitat – på scenen, foran en gjeng kids avhengige av musikkterapi.

Mye av Black Flags posisjon og ettermæle som hardcore-band numero uno for mange er knyttet til at de var ledestjerner for gjør-det-sjøl-filosofien. De gjorde all drittjobben, taklet mye motgang, og endte opp med å vise fingeren til alle etter å ha lykkes med å brøyte seg fram for egen maskin.

Dette resulterte i et debutalbum som er en 15-spors utblåsning. «Rise Above», «Police Story», «Gimmie Gimmie Gimmie», «TV Party» og «Six Pack» – dette er låter fra det første kapittelet i hardcore-pensumet, som fortsatt evner å sette fyr på enhver fest med respekt for seg sjøl.

Det er allikevel ikke spesielt mye humor å spore hos sinnataggene – annet enn noen hånlige flir rettet mot «Average Joe» og hans elsk for ølslurping foran TV-en, fra Rollins og hans lagkamerater. Platecoveret er like cheesy som overdramatisk, men «Damaged» er gøy å lytte til. Her er det tydelige Ramones-vibber å spore, i støyveggen bak Henry Rollins’ helhjertede anstrengelser for å spy ut sin misnøye med omgivelsene.

Det låter hele tiden som om både låtene, instrumentene og bandmedlemmene sjøl står i fare for å falle fra hverandre. Musikken er som en tilhenger festet til en terrengbil kjørende langs en vei like humpete som humøret til Donald Duck, og sjåføren antakeligvis er peise, fette dritings.

Din indre, hyperaktive snørrunge skal være temmelig begravet om ikke pulsen øker idet Greg Ginn harver løs på første riff, resten av bandet slenger seg på, og Rollins klemmer livskiten ut av mikrofonen.

Etter «Damaged» begynte Black Flag å kjede seg i sitt opprinnelige punkrockformat. Selv om musikken fortsatt var bygget på intensitet og angst dro bandleder Ginn Black Flag lenger og lenger ut i kunstrocken.

Resultatet var et brutalt farvel til anthems man kunne vræle med på. Jazzinspirerte instrumentallåter og Henry Rollins’ diktopplesning er så fjernt man kommer fra rocksjokk og adrenalinkick. Moroa var over.

Henry Rollins gråsvarte og til dels bitre beskrivelser av denne Black Flag-perioden i boka «Get in the Van» er egentlig mer interessant enn de fem (!) siste platene bandet slengte ut i 1984 og 1985.

«Damaged» fremstår derimot 40 år etter fødselen som et album man faktisk vil lytte til. Sammen med samleplata «The First Four Years» – fra årene med Keith Morris, Ron Reyes og Dez Cadena bak mikken – snakker vi obligatorisk rockhistorie og knakende god underholdning.

Om man anser Black Flag, Bad Brains, Discharge eller andre band som «gudfedrene» av hardcore er ikke så viktig, men at nye generasjoner disipler av denne sjangeren stadig vender ørene bakover mot grunnleggerne viser jo at musikken fortsatt holder mål, og gir mening.