Man kan jo ikke be om så mye annet, kan man?

THE SHIVAS, Paradisbukta, torsdag

Når du spiller souldrapert rock’n’roll, med røtter i både piggtrådsoulens vidunderlige verden, og stinkende garasjer på sekstitallet, er det mange å måle krefter med. Og de burde jo i så måte også vite hva de holder på med, gitt at de kommer fra Portland, Oregon, en by som fra før har skjenket oss fjonge navn i samme shady terreng, som The Kingsmen, The Exploding Hearts, The Hunchmen og - ikke minst - sjølaste Dead Moon.

At de på toppen av det hele ble hentet inn som erstatning for The Reigning Sound (R.I.P.), av mange ansett som et av årets virkelig store højdare, har neppe dempet presset. Men det driter vel dem i! Selvsagt gjør de det.

The Shivas er heller ingen snørrete nybegynnere, da de har sluppet sju skiver siden starten for 15 år siden, og det vises. De ser ekstremt komfortable ut, og sentrerer hoveddelen av settet rundt sisteskiva, «Feels So Good // Feels So Bad», og lager ikke så mye sirkus og tullball. De bare spiller. Åh, som de spiller. Harmoniene sitter som bare fy, de koser seg, og det later også til å smitte over på publikum.

Det er ikke akkurat riots blant publikum, men folk koser seg. Det skåles, det klemmes. Det er fint. Høflig applaus mellom låtene. Man tenker at dette kan gjerne bare fortsette. Sol er det til og med, og alt. Lykke.

Bandet er tighte, og flere av låtene på skiva er kappet ned, der de mer psykedeliske partiene er festival-redigert bort. The Ramones-faktoren er høy, bare at det er trestemt (der var ikke alltid Queens-brødrene like stødige), og at det er mer soul i monitor.

Når trommis og korist, Kristin Leonard, kommer frem på scenen, og bytter plass med andregitaristen, får i tillegg konserten en ehh.. visuell tilleggseffekt. Med hofteholdere og et veldig kort rød/hvit-rutet skjørt tar hun over butikken, og viser hvem som er den egentlige sjefen i bandet. Hun er god å kore, men enda bedre å synge lead.

Etter to egne låter drar de på med Jefferson Airplanes’ «White Rabbit», og med sola sveipende inn fra havet, er det hele bare vakkert. Bortesiger frå Portland, si!

Det ble en strålende konsert, dette, selv om man fikk en feeling av at det var The Hives folk egentlig ventet på. Og det var helt greit. Men, Guuuud, så kult der er å ha sånne band på en festival, der man bare lener seg tilbake, sipper til ei øl og har det knall. Man kan jo ikke be om så mye annet, kan man?

Svar: Nei. Takk, Shivas!