«Falmet-stjerne-kamp» meg her, og «Dvask-o-rama» meg der. Det er i undergrunnen det skjer, folkens!

Å følge med i jungelen av utgivelser er allikevel ikke bare bare, men slapp heeeelt av. Feedback har et øre på størrelse med egoet til Elon Musk rettet mot bakken, og fanger opp de beste ferske lydbølgene.

Denne uka sender undertegnede ut røyksignaler om følgende fem albumnyheter du ikke visste at du digget – før nå:

JADE IMAGINE «Cold Memory» (Marathon Artists)

Lekker pop blir det aldri nok av. Spesielt når musikken er så smakfullt komponert og delikat anrettet som her. Jade Imagine er en trio fra Melbourne, Australia som har vaket litt i bakgrunnen gjennom noen år, men deres siste skive «Cold Memory» er et skikkelig splæsj i fleisen – som bør vekke instinktene hos alle med ører for lekre melodier.

Der åpningssporet høres ut som den beste låten John Lennon aldri spilte inn, viser australierne en sjelden bredde gjennom de påfølgende ni sangene. Her er synth og kassegitarer likeverdige redskaper, og en herlig uforutsigbarhet gjennomsyrer hele greia.

Man rekker knapt å fordøye de fargerike sukkerbombene bandet triller ut, før de planter en shot bittert brennevin på bordet. «Puh! Hva i alle dager er det som kommer nå?» tenker jeg flere ganger i løpet av albumets spilletid.

I tillegg til sjeldent originale popkomposisjoner går det én rød tråd gjennom hele låtrekka: En litt ubehagelig, nesten uggen feeling om at himmelen kan kollapse hvert øyeblikk. Denne fornemmelsen forsterkes av sanger Jade McInally. Hun hviskesynger oss i øret med finesse og sensuell autoritet, men det er en aura av uro og sorg i stemmen hennes.

DAZY «Out of Body» (Lame-O Records)

Snap, Crackle og Pop. Dette er tre figurer jeg husker godt fra barndommen, som maskoter for den søte og crunchy frokostblandinga Rice Crispies. «Snap!», «crackle!» og «pop!» er faktisk også en god beskrivelse av musikken til Dazy.

Enmannsbandet til amerikaneren James Goodson smeiset meg rett i fleisen med debutplata, som bar den selvforklarende tittelen «MAXIMUMBLASTSUPERLOUD». I denne andre runden med smell og spetakkel er fokuset enda mer skjerpet på melodiene.

Nynnevennlige melodier er nemlig noe Dazy gjør bedre enn de fleste. Det er enkelt, men effektivt som en dobbel espresso. I flekkene låter dette albumet som en miks av The Jesus & Mary Chain, Weezer og Oasis.

Basisen på den ikke spesielt vanskelige andreplata legges fortsatt av trommemaskin og fuzzbass, men på toppen forsterkes de buldrende og hvinene gitarene av en instrumentpark som også inkluderer synth og småfrekk perkusjon.

Støypopen er ikke død!

REAPING FLESH «Reaping Flesh» (Selvutgitt)

For alle som trenger litt AAAAARRRGH! i monitor leverer Norge svært bra for tida. Reaping Flesh er en gjeng debutanter mange lyttere – spesielt dem sans for tunge takter og mørke toner – vil dra kjensel på. Stammen i bandet er bodøværingene i Kollwitz, som det har vært stille rundt altfor lenge nå.

Som Reaping Flesh har gutta pisket tempoet kraftig opp, sammenlignet med de seige dommedagsmarsjene til Kollwitz. Det er en eim av crustpunk à la Tragedy over dette, med litt god, gammel d-beat i bunnen på flere låter.

Langt mer overraskende, og gledelig, er den høye metalfaktoren. Her er det mange gromme gitarriff som slekter vel så mye på svartmetall og hårete thrash, som hardcore punk.

Stemninga, den er fortsatt dritdårlig – akkurat som vi liker den. Gitarspillet til Endre Njøs kjenner man tydelig igjen, og Frederik Hillestad leverer fortsatt noen av landets aller drøyeste skrik. Noe sier meg at dette kommer til koke totalt over, i konsertsammenheng. Så, hvor blir det av debut-turnéen?

GHOST FUNK ORCHESTRA «A New Kind of Love» (Karma Chief Records)

Det er så kult, så smooth og så deilig. Dette New York-kollektivet ledet av den kreative supermannen Seth Applebaum er min definitive storband-favoritt de siste årene. Dette er tredje innertier fra Ghost Funk Orchestra siden 2019, så musikkfesten virker ikke til å stilne med det første.

Denne gjengen rører soul, jazz, psykedelia og funk inn i ei svært næringsrik musikkgryte. Å lytte til «A New Kind of Love» er tidvis som å vandre nedover en eventyrsti, og plukke søte, modne musikkfrukter av alle slag. I de roligere låtene sendes vi langt ut i et drømmeland. Der balles sansene balles forsiktig inn i fløyel, mens en mild fønvind blåser gjennom håret.

Og hva slags gærninger vil ikke ha det sånn? Tune in og drop out sammen med Ghost Funk Orchestra før den grå hverdagen får tak i deg. Denne musikken er jo i tillegg dansbar som bare fy, for dere som liker å riste litt på både luggen og stussen.

THE PRIZE «Wrong Side of Town EP» (Anti Fade Records)

To australske anbefalinger – begge attpåtil fra Melbourne – i samme i uke? Jepp, den gamle bandittøya er i ferd med å spise seg innpå Europa når det kommer til nye, kule band.

The Prize er riktig nok en helt annen greie enn nevnte Jade Imagine. Her er det snørrete powerpop som gjelder, og snørr har sannelig ikke smakt så godt siden Sex Pistols turnerte sammen med Buzzcocks, The Clash og Johnny Thunders.

Mer korrekte musikalske referanser for sound og innhold i The Prize er derimot amerikanske The Nerves, Australias potente punks Hard-Ons, og «norske» The Boys (hei, hei, Casino Steel!).

Samtidig er det gledelig høy gitarføring, og med tvillingharmonier på seksstrengerne som kan minne om et Thin Lizzy på middagshøyden. Resten av bandnavnene kan du faen meg hoste opp sjøl! Om du liker et par av de nevnte bør The Prize være et sikkerstikk. En debut-EP med så sjokkerende sterke låter som dette, gjør at jeg gleder meg helt sjukt mye til debutplata treffer ørene.