Mitt første møte med Dimmu Borgir kom da «Enthrone Darkness Trumphant» slo ned som en torshammer på midten av nittitallet. Deres ekspansive og melodiøse utgave av black metal appellerte til mang en svartkledd tenåring, i en periode der den soniske diaréen kalt nu metal dominerte mediebildet.

Interessen for nye plater fra bandet forsvant allikevel ganske raskt, og det ble svært vanskelig å assosiere seg med hordene fra emo- og goth-miljøet (vik fra meg, Satan!) som utgjorde store deler av deres fanbase. Før dette møtet med album nummer ti fra verdens største svartmetallband, var jeg allikevel innstilt på «en ny runde i høyet» for å gi mitt avsluttede forhold til Dimmu Borgir en ny sjanse.

Etter å ha vært produktive og arbeidsomme helt fra debuten «For All Tid», har det nå gått hele åtte år siden forrige plate fra Oslo-bandet. Etter flere runder med «Eonioan» kan vi allikevel slå fast at gruppa på ingen måte har brukt disse årene på å fornye seg selv – selv om det dukker opp små segmenter med både østlig folkemusikk og joik (!) i løpet av de 10 låtene.

Den symfoniske og episke stilen – der Dimmu Borgir var blant pionerene – anses av mange black metal-purister som direkte blasfemisk mot sjangeren. Snakk om ironi! Uten at undertegnede føler noen som helst tilhørighet til den opprinnelige stammefølelsen i vår «norske» subsjanger av metal, ser jeg allikevel poenget.

Musikken låter ofte som en snill Disney-versjon av den stygge virkeligheten vi egentlig vil ha. Det er uansett lite som minner om black metal i Dimmu Borgir anno 2018, bortsett Abbath-stilen bandets vokalist Stian «Shagrath» Thoresen fortsatt holder på.

Første låt, passende pompøst nok titulert «The Unveiling», inneholder mange av kjennetegnene til Dimmu Borgir. At den er tungt orkestrert og kraftig oppblåst er i utgangspunktet ikke et problem, men det låter altfor konseptuelt og selvbevisst. Musikken tar nye vendinger for hvert minutt som går, men byr sjelden på noen overraskelser.

En lang rekke billige og forutsigbare skrekkfilmtriks kapsles inn i myke og fluffy fløyelstoner fra synth, orkester og kor. Resultatet er ikke skrekkelig, men dramatisk som en opera kunstig tilsatt ekstra mengder patos.

Jeg har overhodet ingenting imot såkalte tegneserieband, men Dimmu Borgirs bruk av estetikken og staffasjen fra black metal har nå offisielt bikket over i klovneri. Tivoliet er storslått, men de musikalske karusellene gir allikevel ikke noe sug i magen. «Interdimensional Summit» låter faktisk som en barnevennlig utgave av Satyricon.

Å fargelegge den koksgrå musikalske beinmargen til svartmetall er greit nok, men ingen ønsker å se svartmetallere tasse rundt i bermudashorts og Hawaii-skjorte. Dimmu Borgir har gjort seg selv til de musikalske symbolene på nettopp dette.

Nevnte jeg at dette er en «filosofisk konseptplate», som omhandler Lucifer-koder, og illusjonen av tid? Hei, kompis: Fantasy-litteraturen ringte, og ba om å få beholde i alle fall et lite snev av ære og anstendighet!

Dimmu Borgir har beviselig et godt øre for melodier, men problemet er at de ikke klarer å begrense seg selv. Alt krydderet må åpenbart i gryta, og all pynten skal lesses på kaka.

Sven Atle «Silenoz» Kopperud lager en del bra riff tungt inspirert av 80-tallets heavy metal, mens deler av «Lightbringer» har kalde og fine hint av thrash metal i Kreator-gata. «Council of Wolves and Snakes» har et seigt og fint riff som snytt ut av vikingæraen til Bathory, mens «I Am Sovereign» har et fett groove midtveis. «Archaic Correspondence» innledes av et styggvakkert svartmetallriff, men så kommer den forbanna Linkin Park-synthen inn fra venstre, og tramper øyeblikkelig all den deilige musikalske styggedommen i hjel.

Det skorter nemlig ikke på «glimt av storhet» i løpet av det snaut timelange albumet, men mange av låtene på «Eonian» lider av det at de ikke kommer til noe naturlig klimaks. I tillegg er de blottet for den naturlige mystikken som i utgangspunktet gjør mørk musikk tiltrekkende.

Jeg kunne godt tenke meg å høre Shagrath, Silenoz og kompani gjøre en helt annen musikkform. Å koke suppe på de sørgelige restene fra black metal-bordet, for så å pynte bordet med fantasy-staffasje, har de gjort nok ganger nå.