– Du blir plassert på en øde øy og får med deg kun ei skive.– Da tar jeg med meg «Desire» (1976) av Bob Dylan.
– Jøss. Nå ble jeg faktisk litt overrasket. Ikke på en kjip måte, det er jo et fantastisk album, men fordi jeg ville gjettet på enten AC/DC eller Thin Lizzy. Så dette var artig. Dere er jo cirka like gammel, du og plata. Fortell!– Den kom vel i 1976, men jeg kom i 75. Uansett: Skal jeg først på en øde øy, må jeg jo på et vis angripe underholdningsaspektet på en annen måte enn om jeg bare skal plukke en låt på en fest. Hadde jo vært lett å si ei plate man har hørt en million ganger før, som «Powerage» med AC/DC, men på en øde øy blir det for enkelt. Der trenger jeg ei plate med masse bra tekst, og ditto bra melodier, og ei plate jeg kan fortsette å utforske, der det fremdeles er flere elementer å suge tak i. Så da blir det mer naturlig med en Dylan-klassiker.
– Når kom den inn i livet ditt, da? Ser ikke for meg fjortis-Arne høre på Bob Dylan.Hehe, nei vi snakker vel for en 15 år siden. Og faen heller, synes det er kvalmt med sånn 18-åringer som sitter der, helt uten noen livserfaring, og liksom bare digger og «forstår» Dylan. Jeg mener du må ha levd litt for å kunne ta til deg den musikken, ellers blir jeg ikke noe overbevist. Mener nå JEG da. Og dermed også underforstått alle andre også.
– Haha! Det er notert. Men det er jo en enorm og sterk katalog i Dylans diskografi. Hvorfor akkurat «Desire»?– Det kan du godt si, og jeg var jo veldig nær å si «Highway 61 Revisited» i stedet, men så kom jo det øde øy-premisset inn i bildet, og den er jo et kortere album, og tid er det mer enn nok av på den øde øya, så tar man et album som krever litt mer, og i hvert fall ikke et du har spilt så mye at det ikke er mer å finne der [Måtte faktisk sjekke, og Arne har rett. «Desire» varer i 56:13, mens «H61R» varer i 51:26. Red.anm.]
– Han har jo akkurat vært i Norge, med turneen som har vært på veien siden 1988. Har du fått sett ham live?– Aldri.
– Har du hatt lyst, da?– Jeg vettafaen, jeg. Skal innrømme at Mia, samboeren min, og jeg vurderte å dra og se ham i Oslo for en drøy uke siden, men så ble spørsmålet om man først nå skal kaste seg over det der? Jeg vet rett og slett ikke om jeg vil det, for det er virkelig ikke sikkert at vi hadde digga det. Så vi dro ikke.
– Tenker du på det at han spiller låtene i ugjenkjennelige versjoner og sånn?– Ja, blant annet det. Leste en Tom Petty-biografi, der han skriver om tiden de drev og backet Dylan. Han skrev om en jævla vanskelig og sær fyr, som de aldri visste hva skulle finne på med låtene hver eneste kveld. Og slikt blir litt for sært og rart for meg, og han blir jo bare mer og mer sånn. Men det er sikkert masse sånne kvasiintellektuelle folk som synes det der er helt topp. Jeg er dog ikke der. Så jeg burde nok sett ham da jeg var 30 år, akkurat da jeg hadde opphevet forbudet mot å høre på ham. Haha!
– Hahaha! Så slitsomt med alle disse reglene! Men du er jo en ivrig konsertgjenger. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– The Cult, på Azkena Rock Festival i 2017.
– Jøss. Dem ga jeg selv opp for sånn cirka 25 år siden. Var de kule å se så sent?– Det var helt rått. Nå er jeg vokst opp med, og hørt på, dem siden jeg var 13, 14 år, da man så på «Headbangers Ball» på MTV, og rådigga særlig «Electric»-skiva, så du kan nok si at de er en del av det musikalske DNA-et mitt slik musikk man faller for i den alderen alltid blir.
– Men det var faen meg steinbra. Jeg har jo spilt over tusen konserter selv, og gått på minst like mange, så det skal en del til for å bli blåst av banen, men det klarte de denne kvelden. Og det kan selvsagt skyldes flere ting, som at vi hadde spilt en kul gig tidligere på kvelden selv med Bloodlights, at det er en vanvittig kul festival med utrolig dedikerte og bra publikummere som kan alle tekstene, altså helt motsatt av Øya.
– I kombinasjon med legale og illegale substanser ble det iallfall et fuckings fyrverkeri i mine ører, og det var virkelig ikke bare nostalgi. De spilte bra som faen.
– Da velger jeg å tro deg. Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da? Hva setter du «Captain Poon» under?– «Touch Too Much» av AC/DC.
– Ah, fra den klassiske lineupen, med Bon Scott, og vel noe av det aller siste han gjorde?– Ja, den er fra «Highway to Hell»-skiva, som jo er en gigantisk klassiker i seg selv. Men låta er samtidig det nærmeste AC/DC har vært en poplåt, en låt som funker i alle sammenhenger, enten det er for kids i et diskotek som vil danse til rock, eller om det er for et lokale utelukkende med garva hardrocfans. Det er en låt skrevet med en nærmest pervers perfeksjon.
– Og nå er det du som har skrevet den. Du er flink, altså! Hvordan forholder du deg til AC/DC med Axl Rose på vokal, du har jo forsvart Brian Johnson før?– Brian Johnson hadde en håpløs oppgave, men endte opp som vokalist på noen av de største og beste AC/DC-låtene, så den er lett. Altså, hvis du bare liker AC/DC med Bon Scott, sier du samtidig at du ikke liker noen låter på «Back in Black», da er du en idiot, for det er jo en helt idiotisk ting å si.
– Når det gjelder de greiene med Axl Rose, er det bare trist. Det er å trosse alt det AC/DC har stått for i alle år, som et ærlig, hardtarbeidende rockband – til et dårlig coverband med en kjent fyr på vokal, for liksom å gi det en kommersiell ekstraverdi. Samme med de KISS-greiene, uten Ace Frehley og Peter Criss. Nå er det sikkert mange eiendomsmeglere som digger begge deler og tror at dette er skikkelige saker, men det blir en idiotisk, sentimental klamring rundt det jævla falske pikkpakket. Det er iallfall noe helt annet, og har ingenting med AC/DC å gjøre.
– Da sier vi det sånn! Du får med deg ett hjelpemiddel ut på øya. Hva velger du?– Altså, jeg er helt nødt til å ha salt. Så jeg vil ha salt. Masse salt.
– Du er jo på en øde øy! Du er omringet av salt!– Men enn om jeg ikke får til å lage salt selv, så sitter jeg jo der ute uten salt likevel! Og den sjansen tør jeg rett og slett ikke ta. All mat jeg skulle finne og fiske og fangste der ute ville blitt helt meningsløst å spise uten salt, så jeg må ha det saltet, altså. Gi meg salt, da! Jeg vil ha salt! Masse salt!